Rett før jeg skulle gifte meg, hadde jeg hørt fra venner at når en mann gifter seg, ser han straks på kona som sin eiendom og begynner å vise sitt sanne jeg.
Men, som en naiv ung kvinne, trodde jeg at min kommende ektemann ikke var slik. Allerede før vi giftet oss, var han alltid så omsorgsfull mot meg, sa aldri et vondt ord, var redd for å såre meg, og ønsket hele tiden mitt nærvær. Jeg tok feil, som så mange andre kvinner. Det er sant at en mann endrer seg når han har vunnet en kvinnes hjerte.
Et par måneder etter bryllupet begynte min mann å snakke stygt om moren min. Hvorfor ringer hun så ofte, hvorfor kommer hun innom en gang i uken? Selvsagt sa jeg meg enig med ham jeg var redd for å ødelegge ekteskapet. Så jeg ba moren min om å ta mindre kontakt, og ringte kun når jeg var alene. Men det stoppet ikke der. Da jeg ble gravid, mistet jeg jobben. Graviditeten var risikabel, så jeg måtte holde sengen, og da ble ikke kontrakten min fornyet. Etter dette begynte mannen min å klage på meg:
“Du er hjemme hele dagen og gjør jo ingenting,” sa han. Igjen tidde jeg jeg var gravid, og hva om han forlot meg?
Halvannet år etter at datteren min ble født, begynte mannen min å kreve at jeg behandlet ham som en konge. Når han kom hjem fra jobb, måtte jeg stå klar i døra, gi ham tøflene, og middagen måtte stå klar på kjøkkenbordet, varm og velsmakende.
Han skulle aldri bekymre seg for barnet alt slikt var kvinnfolkets ansvar. Til slutt var jeg fullstendig utslitt. Så jeg pakket tingene mine og dro med barnet til moren min. I to måneder snakket jeg ikke med mannen min. Livet gikk videre, jeg begynte å jobbe igjen og følte meg bedre for hver dag som gikk. En dag kom han plutselig til oss, tynn og i slitte klær, og ba oss på sine knær om tilgivelse. Jeg sa at hvis han ønsket oss tilbake, måtte han ta et matlagingskurs. Han skulle lage mat og rydde etter seg når jeg kom hjem. Han gikk med på det men vi fikk se hvordan det gikk videre.
