Jeg har noen venner jeg kaller sparsommelige, altså de som virkelig tar det å spare penger på alvor. De bruker minst mulig på alt fra mat til klær. Greia er at de ikke akkurat sliter økonomisk, de har greit med penger på konto og kunne liksom unnet seg litt mer.
Jeg stikker stort sett bare innom dem når det er noe spesielt. Ellers så slår vi bare på tråden og prater litt. For en måned siden inviterte de meg over på bursdagen min. Jeg tenkte jo at dette blir hyggelig, men jeg dro hjem skrubbsulten etterpå.
Dagen det gjaldt pakket jeg ned gaven jeg hadde kjøpt fra før i veska før jeg dro på jobb. Klokka fire tikket det inn en melding med invitasjon til selskap. Så til lunsj nøydde jeg meg med bare en kopp kaffe og to småkaker jeg spiste liksom minimalt fordi jeg visste det ventet noe på festen.
Jeg kom til og med til dem før tiden. Gav over gaven, gratulerte og ønsket dem alt godt. Jeg droppa også en spøk om at jeg var sulten som en ulv, at jeg ikke hadde spist med vilje. Verten svarte kjapt at «alt står klart!»
Vi var seks stykker pluss vertsparet. Da vi kom inn i stua la jeg merke til at det ikke var dekket noe bord, men at de hadde fiksa det som et tapasbord. Ingen stoler bare en liten sofa vi måtte klemme oss sammen i. Det hadde vært litt deilig etter en lang arbeidsdag å faktisk få seg et ordentlig måltid ved bordet, men jaja, tapas er tapas.
Noen hadde klart å snekre sammen et lite rundt bord i hjørnet hvor maten var satt ut. Og jeg angret momentant på at jeg bare hadde spist to kjeks tidligere på dagen.
På bordet sto det flere små fat, og jeg kunne ikke la være å telle stykkene åtte av hver. Åtte tynne skiver spekepølse (jeg elsker forresten spekepølse), åtte skiver kjøtt, åtte skiver ost. Tomat og agurk, så klart, også i åtte syltynne skiver. Alt så nøye anrettet. Og så var det to små boller med salat, og frukten var også pinlig porsjonert akkurat nok til én bit hver. Hele «festmåltidet» ble toppet med én flaske vin til deling på hele gjengen. «Spis og drikk, kjære gjester!»
Så der satt jeg og knasket på litt spekepølse og ost, og sulten gnagde fortsatt. Jeg hadde ikke engang lyst på vin litt fordi jeg jo gjerne ville ha mat i magen før jeg begynte å drikke. Så sier verten min: «Jeg skal hente noe varmt!» Da begynte jeg nesten å glede meg til å få noe skikkelig.
Vertinnen kom tilbake med varen på tallerkenen lå det nøyaktig én liten ovnsbakt potet og én kyllingklubbe til hver. Jeg lo inni meg det ble nesten komisk. Kaka, derimot, var heldigvis av normal størrelse.
Vi hadde det veldig hyggelig altså, men etter halvannen time takket jeg for meg og dro hjem, fortsatt skrubbsulten.
På vei hjem stakk jeg innom Kiwi og handlet med meg litt mat. Da jeg kom hjem lagde jeg meg et ordentlig kveldsmåltid og koste meg.
På denne måten hadde vennene mine altså spart masse penger på gjestene sine. Men da lurer jeg litt hvorfor invitere folk til bursdagsfest hvis du ikke har lyst eller råd til å lage litt skikkelig til dem?
