Min sønn er ni år gammel. Han er en glad og rolig gutt. Nylig hadde min søster bryllup. Hun skrev i invitasjonen at seremonien skulle være barnefri. Jeg likte ikke helt tanken, men jeg var sta jeg ordnet det slik at en venn kunne passe på sønnen min under bryllupet.
Men natten før bryllupet ringte venninnen min og sa hun var blitt syk. Hun begynte å unnskylde seg, men det var jo ikke hennes skyld. Jeg beroliget henne, og ble sittende i kjøkkenet og tenke. Sønnen min sov allerede, og bryllupet skulle være tidlig neste morgen. Hva skulle jeg gjøre? Til slutt bestemte jeg meg for å ta med sønnen min til festen. Kunne min søster virkelig kaste ut egen nevø?
Svogeren min er ganske velstående, så bryllupet var forventet å være flott. Søsteren min var nervøs allerede før selve dagen så jeg sa ingenting om at sønnen min kom til å bli med. Da hun så ham, endret ansiktet hennes seg med én gang. Hun eksploderte og begynte å rope:
Hvorfor har du tatt med sønnen din til bryllupet? Vi har sagt det skal være uten barn! Du har ødelagt alt!
Jeg ble flau, og sønnen min stod der og skjønte ingenting. Hvorfor gjøre et så stort nummer ut av det? Men det skulle vise seg at dette bare var starten.
Hun får selv ha kontroll på barnet sitt. Det er hennes bekymring hvor hun tar ham med, sa svogeren min.
Jeg ble overrasket. Søsteren min ville ikke engang høre hva som hadde skjedd. Jeg prøvde å forklare, men det var helt forgjeves.
Til slutt ble jeg sint, tok med meg sønnen min og dro hjem. Foreldrene mine ble igjen på bryllupet, selv om de heller ikke hadde lyst til å feire. Det var ingen ordentlig feststemning.
Søsteren min er fortsatt sur på meg og forventer at jeg skal be om unnskyldning. Jeg mener ikke at det er jeg som har skylden. Slik oppførsel gjør henne ikke akkurat stor for meg. Dessuten skal hun snart få barn selv. Bør jeg virkelig be om tilgivelse fra søsteren min? Hva ville du gjort om du var meg?
