Jeg tror denne situasjonen kommer til å skape mye uro blant mine følgere. Ja, jeg skammer meg over mine egne tanker. Likevel klarer jeg ikke la være. Så snart jeg forestiller meg hva som venter familien vår i nær fremtid, får jeg lyst til å gråte. Jeg tror jeg begynner å bli deprimert. Vi har vært gift i over tolv år, vi jobber begge, og vi har to barn sammen.
Svigermor har vært syk lenge. Hun sliter med leddgikt og diabetes. Siden hun er overvektig, har hun vanskelig for å bevege seg rundt i leiligheten. Hun bor alene, så hverdagen byr på mange utfordringer for henne. Hun klarer ikke å ta vare på seg selv, lage mat, eller holde rent. Hver uke drar jeg og mannen min hjem til henne med matvarer, jeg vasker og rydder i leiligheten, lager mat for uken, og hjelper henne på badet. Vi har blitt vant til disse ukentlige besøkene. Selvfølgelig hender det at vi ikke får det til på grunn av jobben, men det er heldigvis sjelden.
Jeg er virkelig glad i svigermoren min. Hun har oppdratt sønnen sin alene, har gjort en formidabel innsats for ham og satt sitt eget liv til side (hun mistet mannen sin som 45-åring, og giftet seg aldri igjen). Hun har også hjulpet oss økonomisk. Takket være henne fikk vi nedbetalt alle avdragene på boliglånet vårt. Jeg vil aldri nekte henne omsorg eller hjelp, det skylder jeg henne. Men mannen min sa nylig at svigermor kommer til å flytte inn hos oss etter nyttår. Da trenger vi ikke lenger dra til henne, og omsorgen blir enklere. Det virker som han føler seg lettere til sinns av det.
Jeg forstår mannen min, men jeg ser også for meg hvordan dette vil endre hele livet vårt hjemme. Vi har en treromsleilighet. Jeg og mannen min har det ene soverommet, og barna har hvert sitt. Hvis svigermor flytter inn, må hun få et eget rom, og barna må da dele noe som nok vil føre til en del krangling, siden de begge trenger sitt eget rom. Det er flaut å innrømme det, men jeg kjenner på at svigermor blir en belastning for oss. Hva ville dere ha gjort i en lignende situasjon? Del gjerne deres tanker.
