Dagbok, fredag:
For 26 år siden giftet mine foreldre seg, og vi levde harmonisk uten økonomiske bekymringer. Nå har jeg en kjæreste, og etter seks år sammen har vi blitt enige om at tiden er moden for å gifte oss og formalisere forholdet vårt. Jeg delte den store nyheten med familien min. Moren min, Åse, ble overlykkelig og gledet seg til dette øyeblikket hun har snakket om bryllup nesten hele livet mitt. Far, Espen, på den andre siden, virket ikke like begeistret. Han mente at vi burde tenke oss godt om at det kanskje gikk litt fort, og at vi burde vente litt til.
Etter hvert forstod jeg grunnen til hans skepsis. Mor tilbød seg å overføre leiligheten sin til meg; den hadde hun arvet fra mormor, og hun mente vi trengte hjelp som et ungt par. Espen var derimot imot denne idéen. Han fryktet at dersom jeg og kjæresten min, Henrik, en dag skulle skille oss, ville Henrik kunne kreve halvdelen av leiligheten. Vi hadde arvet to leiligheter fra besteforeldrene våre; en var tiltenkt lillebroren min, Sindre, og den andre til meg. Hele dette fordelingen var mors idé, men far ønsket å beholde alt selv, og det skapte store krangler mellom dem.
Mor har alltid ment sterkt at foreldre skal støtte barna sine, og hun insisterte på å gi meg leiligheten. Fars standpunkt holdt på å utløse en større konflikt. Etter hvert eskalerte det, og mor sint som jeg sjelden har sett henne kastet far ut og forbød ham å komme tilbake.
En liten seremoni for oss førte til uventet turbulens i familien, særlig med far. Nå, to år etter bryllupet, kjenner jeg på en dypt takknemlighet. Vi bor i leiligheten jeg fikk av mor, og jeg er evig takknemlig for det hun har gjort for meg. Til tross for familietrøbbel føler jeg at jeg har funnet roen. Livet sammen med Henrik er godt, og jeg setter virkelig pris på hvordan Åse alltid har støttet meg både før og etter bryllupet.
