Eli vokste opp alene med sine to døtre. Mannen hennes døde da jentene var små, og Eli giftet seg aldri igjen. Hun var bekymret for at en ny ektemann kanskje ville skade barna hennes, og tenkte at hvis hun måtte velge mellom ekteskap og barna, valgte hun barna.
Den eldste datteren het Kari, den yngste het Liv. Kari giftet seg tidlig og fikk en datter som hun kalte Åse. Etterpå flyttet hun inn i ektemannens leilighet, et sted som luktet av våte fjærsenger og kaffe. Ekteskapet varte kort, som en sommerfugl en regnværsdag. Noen år senere, med barnet på armen, kom Kari tilbake til Elis hus.
Liv, den yngste søsteren, var sint på Kari. Hun trodde Kari hadde søkt seg tilbake til mors hus for å jage Liv ut av leiligheten deres. Men Liv tok feil; Kari var syk, brystet hennes var fylt av mørke skyer, legene hadde sagt hun hadde kreft. Åse ble værende hos bestemoren.
Liv var gift hun også, og hadde fått to barn. En av Elis slektninger, Elis gamle tante, overlot sin leilighet til Liv, gjennom et drømmende dokument der bokstavene danset som snøflak, og Liv skrev den over på seg selv uten særlig ettertanke. Hun lovet at det ikke skulle være noen krav på morens leilighet den dagen livet snudde.
Kari døde da Åse var sytten år. Bestemoren ble deretter syk, som om vinteren aldri ville slutte i det gamle huset. En dag kom Liv, dansende inn i stuen mens vinduene dirret, og spurte Eli hvem som skulle arve leiligheten når hun gikk bort.
Hvem mener du? Åse får den. Hun er alene nå, moren hennes er borte, faren har ingen bånd til henne. Hun kan ikke bo ute i regnet, svarte Eli, hvor stemmen var som en gammel radio.
Hva er det du sier? Hun er bare barnebarnet ditt! Jeg er datteren din, jeg har to barn. Åse blir voksen og får nok selv råd til å kjøpe en leilighet. Gi meg tilbake min leilighet! Liv ropte høyt, som om ordene skulle kunne svømme gjennom luft.
Nei, vi ble enige om noe annet, mumlet Eli, mens teppet bølget under føttene hennes.
Da kommer jeg aldri hit igjen, svarte Liv, og forsvant ut, med skoene som lagde ekko.
Liv brydde seg ikke om Åse rakk å gjøre skolearbeidet sitt eller tok seg av den syke bestemoren. Siden hun ikke fikk leiligheten, sluttet Liv å kontakte Eli, og huset stod stille, som i en drøm om nordlys og mørke fjorder.
