Helt fra starten av, hadde jeg en følelse av at min manns lillebror, Jørgen, ikke var en jeg kom til å gå godt overens med. Nå har intuisjonen min vist seg å stemme, og det er vanskelig for meg å forklare til min mann at hans bror ikke lenger er et barn, og at han må ta ansvar for sine egne handlinger. Jørgen har allerede fylt 26, og det er på tide at han vokser opp og blir selvstendig.
En stor sorg rammet familien deres da min mann mistet faren sin bare fjorten år gammel, og broren hans var bare elleve. Tre år senere døde moren deres i en flyulykke, og min mann måtte ta ansvaret for sin lillebror. Han sluttet på skolen for å være familiens forsørger, og viste et mot og en ansvarsfølelse som var enestående for en så ung. Likevel ser det ut til at Jørgen har vokst opp med en forestilling om at storebroren alltid vil ordne opp for ham, uten at han trenger å gjøre en innsats selv.
Da jeg møtte Jørgen første gang, ble jeg straks slått av oppførselen hans. Han virket arrogant og lite takknemlig, og tok som en selvfølge at broren støttet ham uten å gi noe tilbake. Han var stadig til stede i livet vårt, og hans manglende vilje til å arbeide bare økte frustrasjonen min. Til tross for at han har blitt voksen mann, viser Jørgen ingen vilje til å skaffe seg en fast jobb, og hans stadige jobbskifter gjør bare situasjonen verre.
Min mann forsvarer alltid broren sin, og forsikrer meg om at Jørgen aktivt leter etter jobb, og at det snart vil ordne seg. Likevel klarer jeg ikke å overse at Jørgen ikke gjør noe ekte forsøk på å forbedre situasjonen sin. Dette gjør at vi får ekstra belastning i familien, fordi min manns oppmerksomhet hele tiden blir delt mellom lillebroren og vår egen sønn, som også trenger omsorg og støtte.
Jeg ønsker ikke at ekteskapet vårt skal ryke på grunn av dette, men byrden av Jørgens oppførsel og mangel på ansvar påvirker oss alle negativt. Jeg håper at min mann vil innse hvor mye dette tærer på oss, og finne en løsning, slik at vi kan gå fremtiden i møte med mer håp og ro.
