Sånn er det altså, jeg husker egentlig ikke faren min. Alt jeg vet er egentlig fra mammas historier; hun sier at alt var bra før jeg kom til verden. Faren min støttet henne, hjalp henne med det meste. Men han bodde med familien i mindre enn ett år. Med en gang mamma fikk meg, forsvant han bare. På den tiden fantes det ikke mobiltelefoner, så mamma visste ikke hvor hun skulle lete etter pappaen min. Selv på jobben hans visste de ikke hvor han var. Det var en utrolig vanskelig tid for mamma.
Hun klarte etter hvert å finne seg jobb. Siden hun ikke hadde noen å overlate meg til, tok hun meg med overalt. Jeg husker så godt hvor kaldt det var i rommet der mamma jobbet. Derfor ble jeg ofte syk. Etter hvert begynte jeg i barnehage, og i mellomtiden fikk mamma en ny jobb som renholder.
Vi hadde aldri nok penger, men jeg så hele tiden hvor hardt mamma jobbet for oss. Hun gjorde alt for meg. Etter pappa forsvant, bestemte hun seg for å leve kun for meg. Jeg fullførte skole og universitet. Fikk meg jobb, og nå hjelper jeg mamma så mye jeg kan. Jeg prøver å få henne til å være mindre bekymret. Alle disse årene har vi aldri hørt noe fra pappa. Han har aldri spurt om livet mitt.
Men så, en dag, hørte jeg noen banke på døren. Mamma gikk og åpnet, og jeg hørte en mann stemme. Jeg gikk ut i gangen og så en gammel mann med stokk. Mamma snudde seg mot meg og sa at det var faren min.
Han gråt og ba om unnskyldning. Sa at han var ung og dum, og at han var redd for å ta ansvar. I all denne tiden hadde pappa bodd i Oslo, med en annen familie og en datter som var litt yngre enn meg. Men etter hvert begynte han å drikke, og den andre kona hans kastet ham ut. Og nå, som gammel, vil ingen ha ham. Hans datter lot ham ikke komme tilbake hjem. Den siste håpet hans er meg og mamma. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.
På den ene siden er han faren min; jeg har ventet i så mange år. Men på den andre siden, forlot han oss og dukket kun opp når han trengte hjelp. Det er mamma jeg har mest vondt av; jeg vil ikke at hun skal bekymre seg. Hun har brukt så mye energi og helse på å lære seg å leve alene, og så plutselig kom han tilbake. Jeg sa til ham at jeg trenger tid til å tenke på det. Og mamma, hun sier ingenting, bare at det er helt opp til meg.
