Jeg måtte sette inn et eget kjøleskap, sier Ingrid. Det er egentlig helt absurd, men jeg ser ingen annen løsning. Det er ikke noe problem for meg å selge leiligheten og dele pengene. Men hun er imot det.
Ingrid har akkurat fylt 24 år. Hun har tatt en universitetsgrad, fått seg en jobb, men har ikke giftet seg ennå. Hverdagen i hennes eget hjem er alt annet enn enkel. Ingrid eier halvparten av leiligheten. Tidligere tilhørte boligen faren hennes, men da hun var 14 år arvet hun og moren hennes hver sin halvpart.
For ti år siden ble alt veldig vanskelig for familien da de mistet forsørgeren sin. Moren til Ingrid sluttet å jobbe da Ingrid var barn. Hun tok ikke engang foreldrepermisjon mannen hennes tjente godt, og det var nok penger til familien. Hun prioriterte huset og familien. Etter farens død gråt moren hennes: Hvor skal jeg få jobb nå, når jeg er førti? Skal jeg vaske? Ingen vil vel ansette meg.
Ingrid fortsetter: Vi fikk pensjon fordi far døde, men moren min kunne ikke la være å gå på skjønnhetssalonger og kjøpe nye ting, selv om vi egentlig ikke hadde råd. I starten hjalp broren hennes, men etter hvert ble han lei av å hjelpe.
Onkelen min sa til Aina (moren min) at hun måtte skaffe seg en jobb. Hun har to barn å forsørge og kan ikke bare leve på andres hjelp. Etter omtrent et år kom Aina hjem med en mann. Han het Einar. Aina sa at han skulle bo hos oss. Hun ville løse pengeproblemene på sin egen måte hun giftet seg. Og Einar tjente faktisk bra, men han kom aldri overens med Ingrid, sin nye stedatter.
Einars ord var: Du bare spiser. Det hadde vært bedre om du hjalp til med klesvasken eller vasket huset. Hvorfor må du gjøre lekser? Skal du studere videre? Hva er vitsen? Du burde jobbe, ikke studere. Eller tror du jeg skal fø din hele tiden?
Ingrid klarte ikke å si noe. Hun hadde pensjon, men pengene gikk til moren. Aina ville aldri beskytte datteren sin mot stedfaren. Hun var redd for å miste familiens forsørger. Hvordan skal vi klare oss uten ham? sa hun til Ingrid. Ikke krangle så mye, gjør som han sier. Han er den som forsørger oss.
Ingrid kom seg til universitetet og ordnet seg jobb. Hjemme var hun alltid ekstra munn å mette, og Einar regnet hele tiden ut hvor mye han brukte på stedatteren.
Seks måneder etter jeg fikk jobb klarte jeg å kjøpe et eget kjøleskap, forteller Ingrid. Jeg satte det inne på rommet mitt, for Einar låste kjøleskapet i kjøkkenet.
Har du jobb? Da får du også skaffe deg mat selv, sa Einar. Moren Aina sa aldri noe. Hun var stille selv når Einar viste Ingrid regninger og ba henne tilbakebetale alt han hadde brukt på henne i alle år. Men etter en stund mistet Einar jobben. Han og Aina forsøkte å selge alt de kunne fra Ingrid, inkludert kjøleskapet hennes. All skyld ble lagt på Ingrid. Hun betalte i starten. Men stedfaren var arbeidsledig nesten et år, og til slutt fikk hun nok og satte hengelås på kjøleskapet. Aina protesterte selvsagt Einar hadde jo forsørget dem hele tiden.
Ingrid sa: Om du vil, så hjelp meg. Det er ikke jeg som først begynte å dele opp alt i dette huset. Skaff deg jobb.
Einar har nettopp flyttet ut av leiligheten. Aina er lei av en mann som ikke bidrar økonomisk lenger. Men datteren Ingrid vil fortsatt ikke ta av hengelåsen på kjøleskapet. Hun mener moren må finne seg jobb. Hva synes dere, har hun rett?
