En tidlig morgen kom det brått til Olav at morgendagen var bursdagen til kona hans. Han satte seg ved vinduet, stirret ut mot Oslos grå hustak og tenkte lenge på hva han kunne gi henne for han visste i hjertet sitt at han hadde både den beste kone og den beste mor til barna sine. Hjemmet deres var alltid ryddig, middagen sto varm på bordet, og ungene var alltid glad og velstelte. Ingrid, som kona hans het, hadde heller aldri glemt ham hun prøvde stadig å lese tankene hans og oppfylle hans minste ønsker.
Olav og Ingrid hadde fire barn, fra seks til sytten år gamle, og det var ikke til å legge skjul på hvor fantastisk mor Ingrid var. Hun hadde skapt et bånd av tillit til hvert enkelt barn, elsket å organisere familieferier fra hytteturer i Hallingdal til jul på Karmøy, lagde kreative ting til barnehagen, satt i flere foreldreutvalg, hjalp til med lekser, viste respekt for barnas venner og snakket med folk alltid fra hjertet, alltid til bunns. Samtidig klarte hun å vaske huset seks ganger så mye som vanlig folk. Middagen var ikke bare god den var alltid overveldende og rik.
Ingrid virket tilfreds og glad, og hun sa det ofte klage på livet var ikke hennes stil. For mange år siden, da ungene var små, hadde Olav spurt henne hva hun ønsket seg til bursdag. “Vet ikke,” sa hun først. Så lo hun litt. “Men egentlig vet jeg: en fridag! En dag som bare er min egen! Jeg vil bare være alene fra morgen til kveld… Vil sove, slappe av, ligge lenge i badekaret… Men, ja, det er vel bare en drøm…” De lo, og ønsket ble glemt.
Å gi henne en slik dag var umulig: fire små barn, hvem skulle passe dem? En hel dag ja, det var nesten som å spørre etter snø i mai. Olav tenkte at Ingrid bare hadde sagt det, uten å mene det helt. I stedet gav han henne et sett med gryter og kasseroller, og samtalen ble glemt.
Nå var barna blitt større, og Ingrid begynte oftere å snakke om hvordan hun gledet seg til å se dem flytte ut, finne sitt eget liv, og stå på egne ben. Men enn så lenge var hun som alltid hun tok seg av alt, alle, og smilte. Til denne fødselsdagen hadde Olav kjøpt vakre gulløredobber til henne. Hun ble selvfølgelig glad, og satte dem straks på.
Ingrid arrangerte en festlig middag, samlet sine nærmeste rundt bordet, og hele familien feiret sammen. Mot ett-tiden på natten våknet Olav og innså at Ingrid fortsatt var oppe. Hun hadde lagt barna og sto nå bøyd over oppvasken på kjøkkenet. Han så hvor sliten og brukt hun var øynene hennes var matt av trøtthet.
Da Ingrid våknet neste morgen var huset tomt. Et merkelig følelse ro hun ikke hadde kjent på mange år. Det var så stille at hun nesten ble redd. Hun gikk ut på kjøkkenet, fant en lapp på bordet: “Vi har reist til mamma på landsbygda,” stod det med Olavs håndskrift. “Vi ville ikke vekke deg. Vi kommer hjem i morgen ikke glem å hvile deg godt.” Og like etter ringte det på døren. En bud leverte til Ingrid en stor bukett med blomster.
