Eirik, er du i spøk?
Eirik, er du i spøk? Du drar igjen til moren din? Hva foreslår du? Å kaste henne ut i kulden, uten lys eller vann? protesterte mannen mens han rotet i ryggsekken. Hadde du gjort det mot dine egne foreldre?
Vet du, foreldrene mine gjør ikke sånt med meg. De vet at jeg har en familie, og de drar meg ikke inn i den slags eventyr. begynte Solveig.
Ikke så kjedelig. Du skjønner jo at jeg må hjelpe, avbrøt Eirik og vinket bort.
Jeg forstår. Men det gjør meg fortsatt vondt. Ikke bare fordi sønnene en dag vil glemme navnet på faren sin, men fordi du ikke engang prøver å lære henne å klare seg selv.
Hun laget grøten selv la henne spise den selv. Du må velge hvor familien din hører hjemme: på gården i bygda eller her.
Solveig snudde seg og gikk mot soverommet. På et halvt minutt hørte hun låsen klikke i gangen. Eirik gikk ut. Hun ble alene med barna, som hun den dagen hadde lovet en tur i parken.
Bare faren hadde igjen flyktet fra familien, og ansvaret falt på Solveig igjen.
To år tidligere hadde alt vært helt annerledes. Solveig husket den dagen levende. De hadde kommet på besøk til foreldrene hennes, med Oline Andersen for å holde henne med selskap. Oline hadde klaret seg greit med svigersønnene, så ingen motsatte seg hun.
Mens de drakk te med kjeks under en pergola av vinranker, fikk Oline en «genial» idé som skulle snu hele livet til Solveig på hodet.
Å, så herlig det er! sa hun, og inhalerte dypt. Jeg må også flytte inn i et lite hus. På min alder er ro, fred og frisk luft akkurat det jeg trenger.
Moren til Solveig, Marit, smilte bare. Først trodde hun Oline bare drømte høyt.
Det er hyggelig å være gjest, avbrøt svigermoren. Men uten mann å ha i huset, er det ingen nytte. Dette er ikke et feriested. Her må man alltid reparere og stelle. Oline, du er ikke laget for dette huset.
Oline så litt irritert ut, men hun hadde ingen grunn til å ta feil. Hun følte seg kronisk sliten, selv når hun ikke gjorde noe.
Jeg har ikke tenkt å drive med jordbruk eller grønnsakshus. Her har dere høner og griser, men jeg holder meg til blomster og trær.
Bare for å sitte i skyggen og nyte skjønnheten. Barna vil også ha det fint. Jeg vil kjøpe en oppblåsbar boblebad, så de kan løpe på gresset i stedet for å puste inn bensin og støv.
Blomster og trær krever også stell. Du sitter bare i leiligheten, men her er det ingenting å gjøre. Støvsug en gang i uka, vask gulvet annenhver dag, så kan du slappe av bemerket Marit milde.
Tror du vi holder gården av kjærlighet til arbeidet? sukket svigersønnen. På papiret er alt vakkert, men i virkeligheten er huset en uten ende krukke.
I dag brøt kjelen, i morgen taket, om to dager gjerdet. Alt koster penger. Så vi må streve.
Ikke noe problem. Vi finner en løsning. Jeg er ikke alene svarede Oline stolt og kastet et blikk mot Eirik.
Solveig hevet et øyenbryn, men lot være å svare. Å påvirke svigermoren var vanskeligere enn å overtale en sulten gås til å la være å spise kål.
Den dagen sluttet Oline å krangle med svigersønnene, og bare smilte mystisk som Mona Lisa. Etter et halvt år førte hun stolt sitt nye hus og nøt duften av roser fra naboens hage. Huset var virkelig komfortabelt.
Sånn, ser dere? Dere trodde ikke på meg. Jeg er nå i deres by ingen fotspor! erklærte svigermoren sikker.
Men lykken var kortvarig. Først ba Oline sønnen om hjelp med en kosmetisk oppussing. Det drøytet i et halvt år, siden Eirik kun kom i helgene.
Solveig knurret, men holdt tårene tilbake. Hun trodde en dag ville oppussingen være ferdig, og livet ville vende tilbake til normalen.
Men da malingen på gjerdet hadde tørket og nye tapeter prydet veggene, viste det seg at oppgavelisten bare vokste.
Først ble strømmen kuttet i nesten to dager. Huset stod igjen både uten lys og vann. Eirik dro til moren med flaskevann og en pakke med brød for å trøste henne.
Alt har stoppet opp! Ingen aircondition, ingen dusj Jeg lever, jeg overlever klaget Oline.
Senere tok svigermoren inn en vandrende hund, for en stund. Det viste seg at hunden, en Labrador ved navn Bamse, hadde nyreproblemer. I bygda fantes ingen veterinær, så Bamse måtte fraktes til byen, naturligvis av Eirik.
Hva skal vi gjøre, Bamse er syk Men vi har en vokter i huset mumlet Oline mens hun beroliget hunden.
Etter hvert måtte Solveig vaske bilinteriøret fordi «vokteren» hadde ristet så kraftig i bilen. Det var ikke alt. Bamse trengte spesialfôr, men bygda hadde verken dyrebutikk eller levering. Eirik måtte ta på seg oppgaven som bud.
Jeg skal ikke forlate mamma med et sykt dyr! Du vet hvor sårbar hun er. Så kommer hun bare å klandre meg svarte han til sin kone da hun begynte å anklage ham.
Akkurat. Sårbar. Det er hunden som lider, men folk får ikke så mye med
Eirik viet helgene til moren, og av og til dukket han opp på hverdager etter jobben. I enkelte tilfeller ble han også overnattet hos svigermoren.
Jeg kommer nå, så vil dere fortsatt sove unnskyldte han. Da får jeg tidlig opp og kjører rett til jobben.
Solveig ventet på lettelse, men den kom aldri. På svigermorens tak renner snø, septiktanken tetter seg, gresset vokser Hun ville ikke ta ansvar for huset selv, og klarte ikke å kontakte fagfolk.
Hva om noen svindlere? Tyver? De vil rive av enda en hud Eirik, du er mannen, men menn frykter. Finn noen ærlige og vær tilstede ba Oline.
Tålmodigheten til Solveig brøt da svigermoren igjen mistet strømmen. Det var høst, sent på året. Heldigvis var det bare kort, men det var nok til at Oline fikk panikk.
Solveig, i morgen kjøper jeg en generator til mamma sa Eirik rolig.
Solveig strammet på smilebåndet.
Fra lommeboken vår? spurte hun med et blikk, for hun visste at en generator er dyrt.
Jo. Du vet at mamma er spent. Hun har brukt nesten alt av pengene fra leilighetssalget, og lever nå på en pensjon svaiet Eirik.
Flott. Så vi forsørger nå ikke bare oss selv, men også hennes drømmehus. Har du for mange ønsker fra moren din? spurte Solveig.
Eirik rynket pannen og ristet på hodet.
Solveig, ro deg. De har ikke lys der. Vil du at hun fryser?
Solveig hevet øynene, men måtte suge ned all irritasjon.
Hun satt alene i soverommet og tenkte på skilsmisse. «Men vi lever jo greit, kanskje Nei, skilsmisse er for radikalt. Jeg må finne en annen løsning, ellers går jeg helt i spinn», tenkte hun.
Så kom idéen.
En uke senere sto hun opp tidlig, kledde seg stille og var klar til å gå da Eirik gjespet og vred øynene.
Så tidlig? mumlet han.
Til foreldrene, svarte Solveig rolig og så seg i speilet.
Hva mener du? spurte Eirik. I dag? Jeg lovet mamma å kutte greiner.
Du har ikke avtalt det med meg. Jeg har også foreldre som trenger hjelp.
Men du har to!
Aldri skal alder bli avskaffet. Fra nå av deler vi helgene: én helg til din mor, én til mine foreldre sa hun og gikk mot gangen.
Åh, jeg hadde nesten glemt listen på kjøleskapet. Ikke glem leksene til barna. Og lag pizza til lunsj, de har bedt om det.
Hun gikk ut, med et tungt blikk fra Eirik bak seg, men snudde seg aldri. På veien til foreldrene merket hun at hun aldri hadde hastet med viktige ærer før.
Hjelpen til foreldrene ble kun symbolsk. Hun ryddet andre etasje, så hvilte hun. På hagenes husker leste hun en bok, mimret om barndommens rare øyeblikk over lunsj, og lå bekymringsløst i sengen. Hun hadde glemt hvordan det var å spise rolig i stedet for å sluke maten i et evig «maamaaa!».
Kanskje det aldri blir en perfekt løsning. Kanskje Oline aldri selger huset eller løser problemene uten sønnens hjelp.
Men nå har Solveig et lite stykke av sin egen plass, som hun ikke vil gi fra seg. Den er kanskje liten, men den er en seier i kampen for rettferdighet og sin egen psyke.
Hva tenker dere om dette? Del deres tanker i kommentarfeltet, og gi en tommel opp.
