Aleksander var et etterlengtet barn i familien sin. Foreldrene elsket ham og ga ham en trygg og rik barndom. Likevel rammet tragedien da moren hans døde da han var 20 år gammel, og kort tid etter mistet han også faren sin. Fordi han av militærtjenestens årsaker ikke kunne delta i begravelsene deres, lever minnene om foreldrene fortsatt sterkt i Aleksander.
Da militærtjenesten var over, vendte Aleksander hjem. Der fant han sin tante og hennes familie boende i huset sitt. Han følte seg ikke lenger velkommen, og bestemte seg for å forlate hjemmet sitt for godt. Han forsøkte å bo hos en venn, men innså raskt at han heller ikke var ønsket der. Uten penger eller andre alternativer, haiket han til Oslo i håp om å finne arbeid.
Gjennom en bekjent fikk Aleksander jobb på en byggeplass, hvor det ble lovet god lønn, mat og losji. Selv om arbeidsdagene var lange, fant han en viss glede frem til eierne plutselig forsvant og lot arbeiderne stå igjen uten noe. Mange klarte å komme seg vekk med hjelp fra venner, men Aleksander satt igjen uten legitimasjon eller penger.
Sulten og uten et sted å bo, overlevde Aleksander ved å lete etter mat i søppelcontainere og sove på offentlige steder, som på Oslo sentralstasjon eller i inngangspartier. Utseendet hans forfalt, og håpet om å få jobb svant. Men en dag snudde lykken. Han møtte en kvinne som het Ingrid ikke slående vakker, men hun hadde et varmt hjerte og viste Aleksander ekte omsorg. Hun ga ham mat og snakket vennlig med ham.
En kald kveld ble Aleksander syk og fikk lungebetennelse. Han ble innlagt på sykehuset der personalet tok vare på ham; han fikk nyklipt hår, rene klær og god omsorg. Det største lyspunktet var Ingrids besøk, som han snart begynte å se frem til. Da han ble utskrevet, ventet hun på ham med nye klær og gode sko og gav ham en god klem. Rørt av hennes godhet, fulgte Aleksander med henne hjem.
Ingrids bror hjalp Aleksander med å skaffe seg nye papirer, og etterhvert fikk han seg arbeid. Kjærligheten mellom ham og Ingrid vokste seg sterk, og de giftet seg til slutt og fant lykken sammen, til tross for de utfordringene de hadde møtt.
Livet lærte Aleksander at selv når alt virker håpløst, kan omsorg og godhet fra andre åpne dører til et nytt og bedre liv. Det er når vi støtter hverandre og møter hverandre med varme, at vi virkelig skaper et samfunn vi kan være stolte av.
