Da jeg var barn, drømte jeg om å bli voksen, så jeg kunne gjøre som jeg ville: spise det jeg hadde lyst på, legge meg når jeg bestemte, gå ut uten å spørre noen om lov. Nå ler jeg av den lille, naive versjonen av meg selv. Virkeligheten slo meg først da jeg plutselig bodde alene: vasking, matlaging, husleie, regninger, handling… alt på én lønn som så vidt strakk til. Jeg trodde frihet var å bestemme kveldsmaten selv. Jeg forsto ikke at det også betydde å regne på om pengene rakk til både ris og såpe.
En dag oppdaget jeg at jeg i ukevis ikke hadde sittet ned til frokost med ro i sjelen. Jeg sto opp, dusjet, redde opp sengen i all hast og løp for å rekke bussen. Underveis kom jeg på at jeg ikke hadde svart på en jobbmail, at jeg måtte betale nettleia før fredag, og at kortet straks var på grensen. «Voksenfriheten» viste seg å være en liste med gjøremål, ikke en oppfylt drøm.
Når jeg endelig kom hjem om kvelden, falt trettheten ned over meg som en stein. Jeg åpnet kjøleskapet med et håp om at det der inne fantes noe som lagde seg selv. Men nei jeg måtte vaske, kutte, koke, og vaske igjen etterpå. Noen kvelder spiste jeg bare brød og norvegia for å slippe å ta i stekepanna. Men selv da fikk jeg aldri helt ro, for tankene gnagde: vannregningen er høy, jeg må sjekke om det fortsatt lekker på badet, klærne fra morgenen lukter for jeg glemte å henge dem opp.
Vennene mine foreslo stadig: «La oss treffes.» Men hver gang vi prøvde å avtale, hadde alle et eller annet: én måtte ta overtid, en annen passet sykt familiemedlem, noen var blakke, og andre bare slitne. Som tenåringer var vi sammen nesten hver dag; som voksne kunne det gå en måned uten at vi møttes. Og når vi først samlet oss, handlet samtalen om tretthet, regninger, og hvor vondt vi hadde i ryggen. Vi var unge, men hørtes ut som åttiåringer.
Det tyngste var å innse at ekte hvile ikke fantes. Selv helgene var fulle av gjøremål: klesvask, vasking, planlegging av uka, handling, å reparere noe som hadde gått i stykker. En lørdag tok jeg meg selv i å gråte mens jeg vasket gulvet, fordi jeg tenkte: «Selv når jeg hviler, hviler jeg ikke.» Som barn kalte jeg dette frihet men nå gjorde jeg bare alt de voksne alltid hadde gjort for meg, bare at nå var det ingen som kunne hjelpe.
Og jobb var ikke slik jeg hadde forestilt meg. Jeg trodde arbeid ga mening. Jeg visste ikke at det også innebar å smilende takle kjipe kommentarer, å jage mål som stadig endret seg, og å se store deler av lønna forsvinne til ting jeg aldri så eller merket. En dag satt jeg og vurderte om jeg skulle kjøpe lunsj eller spare de siste kronene til månedskort på Ruter. Det er det ingen som forteller deg når du er liten. Ingen forklarer at voksenlivet er en endeløs rekke av hoderegning og prioriteringer.
Jeg trodde å bli voksen betydde frihet. Men egentlig handler det om en merkelig balanse mellom slitenhet, ansvar og små, korte øyeblikk med fred.
