Dere spør hvordan livet mitt tok denne retningen, og hvordan jeg kunne tillate det men jeg vil svare at alle kvinner som elsker er blinde. Jeg var blind, jeg også. Gjennom hele livet har jeg forsøkt, lært, og jobbet. Min mor sa til meg allerede i barndommen at hvis jeg ønsket å ha et godt liv, måtte jeg arbeide hardt. Hun fortalte også at en kvinne måtte være sterk og selvstendig, slik at hun kunne klare seg alene om noe skulle skje.
Det var nok denne råden som til slutt ga meg noen merkelige erfaringer. Når jeg traff gutter, oppførte jeg meg for selvstendig, og de fleste menn ville ikke ha noe med meg å gjøre. På den tiden ville de fleste ha en mild kvinne de kunne ta vare på, en de kunne vise styrken og maskuliniteten sin for. Jeg tok vare på meg selv.
Etter hvert begynte jeg å fokusere helt og holdent på jobben. Jeg var en gammeljente helt til jeg ble 35, da jeg møtte Arvid. Han var på min egen alder. Det som overrasket meg, var at Arvid aksepterte min selvstendighet. Han insisterte aldri på å hjelpe hvis jeg sa jeg kunne gjøre det selv. Han ga meg aldri blomster, og visket aldri søte og tomme ord som jeg alltid har hatet. Med ham var jeg en likeverdig partner. Jeg burde ha skjønt hva denne såkalte likeverdigheten ville koste meg for egentlig var den ikke likeverdig.
Vi giftet oss, og Arvid flyttet inn hos meg. Han hadde ikke egen bolig, han bodde hos moren sin. Jeg ønsket ikke å bo sammen med svigermor. Jeg hadde hørt nok historier om det, og det fristet ikke. Første måned ga han meg ikke en krone fra lønnen, han sa han måtte betale et lite lån for en operasjon moren hans hadde hatt.
Jeg sa ingenting, jeg var forståelsesfull. Vi var jo en familie la ham betale lånet, så kunne vi løse resten sammen. Men i sju måneder stadig det samme; han betalte fortsatt ned lånet, klaget over for lav lønn og reduserte arbeidstimer. Hele denne tiden betalte jeg for mat, fornøyelser og strøm. Så begynte Arvid å fortelle at han sparte til å kjøpe oss en hytte på landet, for ferier.
Men han viste meg aldri en eneste kontoutskrift på fem år. Vi var en familie, trodde jeg. Jeg konfronterte ham til slutt. Hvordan kunne jeg forsørge ham i fem år? Det var ikke normalt. Han pakket sakene og dro til moren. Ja, så enkelt var det. Tre dager senere, da jeg ikke orket mer, hentet jeg ham tilbake. Samme historie igjen. Han ville ikke gi meg én krone til noe som helst. Og jeg var utmattet. Jeg skulle gjerne bruke penger på noe bare for meg selv, men det var aldri noe ekstra å ta av alt gikk til familien.
Hva skulle jeg gjøre? Skille meg? Ville han noen gang forandre seg? Dette spørsmålet har ligget tungt over meg kanskje finnes det aldri et godt svar.
