Kjære dagbok,
Det er visse minner som aldri slipper taket, og i det siste har tankene mine kretset mye rundt mamma og arvet hun etterlot meg. Før hun døde, ga mamma meg en vakker gullring den hadde gått i arv, fra generasjon til generasjon, alltid gitt til den førstefødte. Som eldst døtre fikk jeg æren. De yngre søsknene mine brydde seg lite om slike gamle familietradisjoner, men for meg betydde det mye. Da jeg bestemte meg for å fri til Synnøve, kjæresten min, brukte jeg denne ringen. Hun ble så rørt og glad at tårene trillet.
Bare noen uker etter forlovelsen kom lillebroren min, Magnus, og sa at han også ville fri til kjæresten sin, Ane, med denne ringen. Jeg ble satt ut, men sa fra: Beklager, Magnus, men jeg har allerede brukt ringen da jeg fridde til Synnøve. Den tilhører henne nå.
Han ble sint. Hvordan kan du gi fra deg arveringen til en jente du bare har kjent i et halvt år? ropte han. Hva hvis dere slår opp? Hva skjer da med tradisjonen? Han mente visst at forholdet hans til Ane, etter fem år sammen, gjorde ham mer fortjent til ringen. Sant nok, mamma var utrolig glad i Ane også, men hun hadde aldri gitt Magnus løfter om denne ringen.
Du trodde aldri jeg ville gifte meg med Synnøve, sa jeg. Men mamma ga meg ringen, som sitt eldste barn. Det vet du.
Denne krangelen la seg som en slags skygge mellom oss, og vi kunne ikke snakke med hverandre uten at det endte i diskusjon. Jeg bestemte meg for at det beste ville være å ikke invitere ham til bryllupet vårt. Jeg visste uansett at han alltid kom til å lete etter en måte å ødelegge gleden på.
Og selvfølgelig på selve bryllupsdagen dukket han opp uansett, og sørget for å skape dramatikk midt under feiringen. Han reiste seg opp, og mens alle satt samlet rundt bordene på lokalet i Ålesund, lød stemmen hans:
Mine venner dere har samlet dere her for å feire brudeparet i dag. Men ingen vet sannheten, nemlig at broren min er en tyv.
Folk så på hverandre, hvisket og mumlet. Ansiktene ble usikre.
Bruden hans er også en tyv. De har begge stjålet mammas ring… sa han høyt.
Resten av bryllupet går litt i tåke for meg. Stemningen ble trykket, og Synnøve var knust. Etter den dagen har Magnus og jeg ikke hatt kontakt. Jeg har kun beholdt forholdet til yngstebroren vår, Eirik. Forleden kom Eirik til meg med nyheten om at han skal gifte seg, og ønsket oss begge velkommen til bryllupet. Minnet om Magnus’ svik og den ødelagte bryllupsdagen kom tilbake med et støkk. Jeg sa rett ut nei jeg orker ikke gå og late som ingenting.
Nå synes visst alle i familien at jeg er hjerteløs. Før hadde jeg et nært og godt bånd til Magnus, men jeg klarer ikke å tilgi det han gjorde på den aller viktigste dagen i mitt liv. Kanskje vil jeg aldri klare å legge det bak meg.
