15. desember 2025
Kjære dagbok,
I går prøvde jeg så hardt jeg kunne å skyve tankene om det som har skjedd til bakfjellet. Jeg vet at jeg burde la minnene flyte fritt, men i stedet holder jeg dem fast som om jeg ville holde fast på den siste snøen på fjelltoppen. LENA, den kloke og tålmodige kona mi, ser meg med de dype grønne øynene sine øyne som en uendelig skog, så sjeldne at jeg aldri har sett noe lignende før. Når hun ser på meg, føler jeg meg som om jeg faller ned i den dype dalen hun bærer i seg.
Jeg har alltid vært en av de som blir forelsket ved første blikk. Det var med SOLVEIG, den nyankomne studentjenta fra 1. år, at jeg ble slått av hjertet. Hun kom for sent til forelesningen, men akkurat da rommet hadde begynt, så jeg henne, og alt rundt meg forsvant. Vi endte opp i samme studiegruppe, og jeg fikk et øyeblikk av ekte, rå kjærlighet den slags man bare hører om i de gamle romanene.
Det som skjedde etterpå, var helt utenkelig. Jeg følte meg som om verden rundt meg hadde slått av lyset, mens SOLVEIG ikke så meg i det hele tatt. Jeg lengtet etter et flakkende blikk, en spøk, noe som kunne gi meg et lite håp. Men hun virket fullstendig uinteressert i meg. Jeg er ikke akkurat en ukjent i byen folk pleier å si at jeg var «den første gutten i bygda» og har alltid hatt nok jenter omkring meg. Likevel var dette et kraftig slag mot selvtilliten min, første store skuffelse etter at jeg alltid har blitt sett på som en attraktiv fyr i vår generasjon.
Likevel, den følelsen jeg fikk for SOLVEIG var ny og sterk. Kanskje det var ekte kjærlighet? Jeg fikk en liten lettelse av å vite at hun ikke var interessert i noen av guttene i gruppen. Jeg tenkte ofte: «Hvis dette skjer, hva skal jeg gjøre med ham?»
SOLVEIG begynte å nærme seg tredje semester, og følelsene mine for henne var like sterke som før. Så, som om vinteren hadde gitt etter for vårsolen, begynte hun å le av de andre i gruppen, og jeg følte hjertet mitt hoppe av glede. Da vi tok t-banen hjem sammen, forestilte jeg meg allerede et liv med henne, en lykkelig fremtid som en film i mitt eget sinn.
En kveld spurte jeg henne om hun ville gå på en date, og til min overraskelse takket hun ja. Hun innrømmet at hun likte meg, og at min korte, spisse frisyre minnet henne om en tegneseriefigur. Jeg inviterte henne på en kopp sterk kaffe akkurat den låten som var på topp på radioen, den som spilte på alle kaffemaskinene i byen. Vi hadde en fantastisk kveld, og så var vi i et kyss, drømmen min ble til virkelighet.
Mot slutten av tredje semester var vi i et fast forhold. I begynnelsen av høstsemesteret oppdaget jeg at SOLVEIG var gravid. Det var en sjelden, nesten mytisk hendelse hun hadde blitt gravid på sin egen bursdag. Jeg kom hjem til henne den 9. juni, da foreldrene hennes var på hytta. I en moment av lidenskap glemte vi prevensjon, og tenkte at det ikke ville skje. Men det skjedde.
Kort tid etter, i slutten av august, kom hun med nyheten om en toogenhalv måned gammel baby. Jeg var helt alene med denne overraskelsen. Da jeg kom hjem den første september, oppdaget jeg at jeg hadde mistet dokumentene mine og aldri møtte opp på universitetet. Jeg hadde nok bare flyktet fra ansvaret.
Jeg var i en tilstand av forvirring, og SOLVEIG var også usikker på hva vi skulle gjøre. Vi lå i sengen vår, og alt føltes som en romantisk drøm, men virkeligheten knyttet seg fast rundt oss som en kald hånd: «Hva skal vi gjøre?» Jeg var for ung til å gifte meg, foreldrene mine ville ikke godta det, abort var en mulighet, men kostnadene var høye, og vi manglet både penger og samtykke.
Slik ble jeg tvunget til å ta et valg. Jeg lovte meg selv at jeg skulle finne en løsning. Til slutt dukket en idé opp: jeg skulle droppe studiene og flytte til et annet universitet. Jeg forlot alt, og SOLVEIG sto alene med sin byrde. Mine studiekamerater lurte på hvor jeg hadde forsvunnet, men jeg svarte at jeg hadde flyttet til en leilighet uten telefon.
Årene har gått siden den gang. Jeg er nå gift med LENA og har et barn på 22 år. Jeg har aldri hørt fra SOLVEIG igjen; hun er gått bort, og jeg vet fortsatt ikke hvordan hennes liv endte. Ofte tenker jeg på det som skjedde, og spør meg selv om jeg hadde handlet annerledes. Kanskje jeg burde ha elsket både henne og barnet hun bar.
Nå har jeg lært at kjærligheten kan ha mange farger. Med LENA har jeg en roligere, mer stabil kjærlighet ingen eksplosjoner, men en jevn flamme som varmer. Vi giftet oss året etter at jeg hadde avsluttet alt med SOLVEIG. LENA, som også var i samme klasse som meg på det andre universitetet, har alltid vært en klok kvinne. Hun holder aldri tilbake: «Jeg vet alt, men jeg holder det for meg selv, for å beskytte deg.»
Hun forstår at noen hemmeligheter må forbli skjult for å holde ekteskapet intakt. Når jeg tenker på hvordan alt kunne ha gått galt, innser jeg at hemmeligheter kan knuse selv den sterkeste mann, og at ærlighet er den eneste veien til fred.
I dag har jeg lært å akseptere fortiden, både de gode og de dårlige minnene. Jeg vil fortsette å leve med minnene som en påminnelse om hvor skjørt livet kan være, og hvor viktig det er å holde de menneskene som betyr mest nær deg, med åpne armer og et åpent hjerte.
– Eirik.
