8. april
Jeg er 40 år gammel nå, ugift og kjenner for første gang presset som aldri har latt meg være før. For bare noen år siden følte jeg som om alle kvinner i Oslo sirklet rundt meg hvem ville vel ikke ha en høy, kjekk mann med god økonomi? Nå er det bare pengene igjen av alt det folk misunte meg for. Håret har begynt å tynnes ut, magen vokser for hver uke, og utstrålingen min er ikke lenger det samme som før. Jeg vet det altfor godt, og det får meg til å tenke mer seriøst på ekteskap enn jeg noen gang har gjort før. Likevel tviler jeg. Jeg er streng, litt uforskammet og kan ofte være hard mot andre. Alle rundt meg vet hvem jeg er og advarer kvinnene mot å satse på meg. Sannsynligheten for å finne noen føles lav. Jeg luftet bekymringene med vennene mine, og rådene deres førte faktisk til at jeg giftet meg noen måneder senere.
Allerede dagen etter bryllupet måtte jeg være tydelig med kona mi, Ingrid:
Du skal bo i leiligheten min. Det burde være en ære for deg, sa jeg rett ut. Det skal alltid være orden og ryddig. Ingen ting skal ligge og slenge.
Ingrid smilte rolig og nikket, men jeg kunne se hun var overrasket. Hva mener du? spurte hun.
Jeg forklarer deg det bare én gang, svarte jeg. Du må forstå at denne lykken kan forsvinne når som helst. Jeg er veldig streng, og du må venne deg til det. Husk: håndklærne skal alltid være tørre og på plass. Renhold er det viktigste. Forstår du? Hun nikket og lyttet videre. Vi gikk ut på kjøkkenet hvor jeg gikk gjennom mine regler for matlaging og orden.
Javisst, kjære, sa Ingrid med et smil. Når kommer du hjem om kvelden?
Hvorfor vil du vite det? spurte jeg.
For å lage middag klar til riktig tid.
Hm… Du får aldri vite det på forhånd. Men middagen må alltid være ferdig når jeg kommer. Og jeg sier det med en gang: Hvis maten ikke faller i smak, kaster jeg den i søpla. Da blir det en straff.
Hun så meg inn i øynene og svarte mildt: Jeg forstår deg, elskling. Alt ordner seg. Smilet hennes på ansiktet festet seg i tankene mine resten av dagen.
Utpå kvelden, før jeg dro hjem, gikk jeg innom et spisested på Majorstuen og spiste godt. Jeg ville teste henne, så planen var å klage på maten uten engang å smake, påstå den var fæl og nekte å spise den og det fortsatte jeg med nesten en hel uke. Hver dag kom jeg hjem til stillhet i leiligheten.
Er noen hjemme? ropte jeg. Jeg er her.
Er det deg, ja, svarte Ingrid monotont. Jeg satt og så på TV og duppet av.
Er middagen klar?
Middagen? Åh, ja! Vi får vel se på det.
Jeg gjorde meg klar til å lire av meg min vante kritikk, men før jeg rakk det satte Ingrid en tallerken kald havregrøt foran meg. Vær så god, sa hun. Havregrøten er usaltet og kald. Spiser du ikke opp, er det bare ditt ansvar. Da drar jeg min kos og du får aldri se meg igjen. Vel, litt spøk må det være du vil nok se meg igjen, men kanskje med en annen.
Hun så meg alvorlig i øynene. Forresten, jeg vet allerede at du har vært på restaurant. Gjetter det ikke er så gøy å spise denne grusomme grøten når du allerede er stappmett?
Jeg ble målløs.
Vil du spørre hvorfor jeg er så direkte? Fordi det er slik det må være. Om du slipper unna med å ikke svare på mine spørsmål, vil det alltid bli slik. Nå spiser du denne grøten. Jo før du begynner, jo raskere er du ferdig!
Venner av Ingrid hadde advart henne om særegenhetene mine. Hun bøyde seg likevel ikke unna.
«Menn blir ikke gode og elskverdige av seg selv de formes under streng oppsyn av sine koner,» sa hun. Og hun hadde rett. På noen få minutter spiste jeg opp havregrøten.
Endelig har jeg funnet det jeg trengte. Dette har jeg drømt om hele livet.
