Ingrid var i sitt siste år på universitetet da hun ble gravid. Hun fortalte ikke kjæresten sin, Henrik, om den gledelige nyheten med en gang. Han fikk først vite det da hun allerede var fem måneder på vei.
«Hvorfor har du holdt dette skjult for meg? Denne stillheten går mot alt jeg tror på. Jeg har alltid ment vi ikke burde få barn før vi har fullført utdannelsen og står stødig på egne bein,» sa han hardt.
«Det går fint, Henrik, jeg har alltid visst at skolebenken ikke er noe for meg. Jeg drømmer om en stor familie,» svarte Ingrid med et mykt smil. Henrik var så sint at han kastet boken han hadde i hånden mot veggen.
«Vi klarer oss, vi kan bo i bestemors leilighet på Majorstuen, og så lar vi henne passe barna sine,» fortsatte Ingrid mens hun holdt seg for magen. «Så får vi en til etter hvert. Men først må vi gifte oss jo før, jo bedre.»
«Har du hørt deg selv? Hele tiden har du latt som du har vært så grei», ropte Henrik, slet kofferten ned fra skapet og begynte å pakke.
«Hvorfor forlater du meg? Du må gifte deg med meg! Hvis du stikker av nå, lover jeg at hele Blindern skal vite hva du har gjort!»
«Jeg kommer ikke til å bo her med deg. Lev her alene i en måned, så gjør du hva du vil. Når ungen kommer, blir det DNA-test, så betaler jeg barnebidrag!»
Ti år senere: Henrik satt på kontoret i Oslo sentrum. Lederen for hans avdeling hadde nylig oppdaget at han hadde en sønn.
«Henrik, har du noen kontakt med gutten din?» spurte sjefen nysgjerrig.
«Nei, egentlig kjenner jeg ham ikke,» svarte Henrik kort.
Henrik delte etter hvert historien med noen yngre kollegaer om hvordan han hadde blitt lurt av en jente tidlig i livet.
«Så du lot henne være alene med barnet?» spurte en av dem forbauset.
«Jeg lot henne ikke være alene, jeg hjalp faktisk økonomisk,» svarte Henrik irritert.
«Hun sier du bare ga henne noen kroner», påpekte kollegaen.
«Ja, og jeg slo også gutten!» lo sjefen ironisk.
Henrik satt igjen med en følelse av frustrasjon. Han hadde jo advart henne. Nå, med høyere lønn og fast jobb, bestemte han seg for å betale barnebidrag basert på sin offisielle lønn som viste seg å være mindre enn det han hadde bidratt med tidligere. Ingrid hadde vært gift i et år nå, og ifølge Henrik hadde hun oppdratt en gutt som var like rampete som henne selv.
