God dag, venn. Jeg drømte en natt at jeg møtte en kvinne som vandret gjennom Oslos gater, med en liten datter på et og et halvt år på armen. Rundt henne danset menneskene lydløst som skygger, og hun la ikke merke til noen av dem. Om jeg ikke hadde ropt navnet hennes, ville hun gått rett forbi meg inn i tåken ved Stortinget.
Da hun fikk øye på meg, lyste ansiktet hennes plutselig opp, men straks gled det ukjente, fjerne uttrykket tilbake i blikket. Jeg spurte hva som plaget henne, og plutselig rant ordene ut som et eventyr man kanskje har lest i gamle bøker blant snøkledde fjell.
Hun fortalte at hun og mannen, Eirik, hadde giftet seg av kjærlighet. Forlovelsestiden hadde vært fylt med latter under lyse sommernetter og turer langs fjorden med violiner i vinden. Etter bryllupet bar han henne bokstavelig talt over terskelen til den lille leiligheten de hadde på Majorstua, og alt var fylt av håp og milde ord. Selv om de med tiden hadde valgt ulike stier, søkte de alltid tilbake til hverandre etter lange dager.
Men da lille Ingrid ble født, forandret alt seg plutselig, som om et vinteruvær hadde sneket seg inn uten å varsle først. Eirik kjente plutselig hva det virkelig innebar å være far, og det var ikke søtt og rolig slik han hadde forestilt seg. Han arbeidet hjemmefra i stuen, og barnets skrik løp i ring mellom veggene og inn i hans tanker. Mesteparten av ansvaret falt på henne, men iblant fikk også han sine små pekefingre.
Og så, fordi hun var i mammapermisjon og husholdningspengene deres tynnet ut, begynte Eirik å utnytte situasjonen. Han la hele ansvaret for Ingrid på henne, og etter kort tid ba han henne gå tilbake til jobben. Kanskje kunne en bestemor eller morfar ta seg av barnet pengene måtte jo strømme inn igjen.
Eirik trodde ikke på hennes nei, uansett hvor mange ganger hun sa at besteforeldrene ikke orket en så liten unge. Han talte kroner og øre, flerfoldige tusenlapper, regnet ut hver utvei og så for seg datterens barnehagedager for å slippe selv å være pappa på heltid. Han sluttet å gi henne penger for å handle mat fra Meny nei, hun brukte for mye, sa han, og kjøpte unødvendige ting. Så nå handlet han selv, og hun hadde plutselig små mynter i lomma, ikke lenger ansvar for familiekassa.
Kvinnen begynte å gå turer stadig oftere med Ingrid, gjennom Frognerparken og bort til lekeplassen ved Akerselva, bare for å slippe å sitte hjemme med Eirik. Hun så på meg med blanke øyne da hun spurte hva hun burde gjøre. Skilsmisse? Nei, det var utenkelig, for hun var fremdeles bundet til ham av en usynlig tråd, og hun elsket ham dypere enn hun kunne forklare. Dessuten ønsket hun at lille Ingrid skulle vokse opp med begge foreldrene sine. Men hun var utmattet av å hele tiden få skylden for at pengene ikke strakk til, når det slettes ikke var hennes feil.
Da jeg forlot henne ved vindeltrappen i Parkveien, hvisket jeg bare vage drømmer som, «Du må være sterk», «Alt ordner seg til slutt», og «Dette klarer du». Jeg håper så sterkt, selv nå etter oppvåkningen, at det for henne og lille Ingrid virkelig blir slik.
