For halvannet år siden ble jeg og kona foreldre for første gang. Vi fikk ei nydelig lita jente. Til tross for at datteren vår fortsatt er så liten, bestemte vi oss i år for å ta oss en ferie sammen bare oss to. Da moren min kom på besøk en dag, fortalte jeg henne om planene våre.
Moren min svarte:
Hvordan tenker dere å slappe av med en så liten unge? Dere får neppe en ordentlig ferie da. Naboen min kom nettopp hjem fra ferie, og barna hennes hadde tatt henne med for å passe barnebarna. Jeg kunne også blitt med dere, hvis jeg bare hadde råd.
Jeg skjønte selvfølgelig hva hun hintet til, men sa ikke noe med det samme. Vi bestemte oss for å snakke sammen først, og vurdere saken litt nærmere. Dagen etter sa jeg til moren min at vi gjerne ville ha henne med oss. Jeg var ærlig med henne:
Mamma, lytt nå: mannen min betaler hele reisen for deg. Du får ditt eget rom, han ordner billetter til deg og gir deg penger til småutgifter. Men i bytte trenger vi at du hjelper oss med barnebarnet. Jeg gir deg til og med ekstra penger! Bare ikke si noe om det til mannen min!
Hun takket ja uten å nøle. Så dro vi av gårde sammen. Første dagen slappet vi alle av sammen. Etter flyreisen var vi slitne og la oss tidlig. Dagen etterpå sa mannen min til mamma:
Kan du ta barnebarnet på rommet ditt i kveld? Vi har lyst til å gå ut og spise middag bare oss to! Jeg skulle gjerne gjort det, men jeg kan dessverre ikke. Jeg har allerede kjøpt to utflukter, og drar tidlig i morgen! svarte mamma. Mamma, hva er det du sier? Vi avtalte jo at du skulle hjelpe oss med jenta! Jeg har bare to dager med egne planer. Etter det skal jeg hjelpe dere, jeg lover! svarte hun.
Vi måtte gå med på det. To dager senere kom mamma og sa:
Jeg tror jeg har blitt forkjølet! Du må ta vare på henne selv litt nå, jeg vil ikke smitte henne! Mamma, du ser da ikke syk ut? Du hoster ikke, og nesa er heller ikke tett! sa jeg overrasket.
Hele uka klaget mamma på at hun ikke følte seg bra. En dag så jeg henne til og med spise is. Mamma! Hva gjør du? Hva med den såre halsen din? Eller er det bare tull, har du løyet for oss hele denne tiden? Jeg trenger å slappe av jeg også! Jeg jobber, jeg er utslitt! Jeg er ikke barnevakta deres, svarte hun kaldt.
Jeg kjenner jeg ble veldig skuffet. Vi betaler jo for at du skal få ferie, mot at du hjelper oss med barnebarnet. Og du nyter bare livet!
Jeg følte meg virkelig såret av mamma. Resten av ferien snakket vi knapt sammen. Etter hjemreisen har kontakten vært dårlig. Nå er det tre måneder siden, og jeg klarer fortsatt ikke å tilgi mamma for det hun gjorde. Jeg har lært at man virkelig skal være forsiktig med å blande familie og forventninger, spesielt når penger er involvert.
