Den andre sønnen min er født. Allerede mens vi er på sykehuset, kommer slektninger innom fulle av glede. Besteforeldrenes ansikter lyser opp, alle ønsker oss god helse, lykke og alt godt.
Svigerforeldrene mine har en stor treromsleilighet, og mamma og søsteren min har et romslig hus. Ingen tenker egentlig på at vårt eget rom på femten kvadratmeter blir ganske trangt.
Foreldrene til mannen min har et flott hus på landet, med grønnsakshage og en liten elv rett ved. Nå som de har flyttet fra byen ut på landet, har de latt være å svare på våre forslag om å bytte leilighet.
Bare én gang har svigermoren min sagt: Vi er gamle nå, sover dårlig, og hver av oss har vårt eget rom. Stua bruker vi til å se på TV og ta imot gjester.
Jeg tror hun forestiller seg at vi fire kommer til å sove søtt på rekke og rad, selv med babygråt om natten
Dette har kvernet i hodet mitt, og jeg tror det har vært lett å se i ansiktet mitt, for slektningene begynner brått å avslutte gratulasjonene og forsvinner i hver sin retning.
Da jeg har sagt farvel, smiler jeg trist til mannen min: Vel, når tror du egentlig vi får komme hjem?Han ler stille, kysser meg på pannen, og svarer: Kanskje når vi begynner å drømme om noe større sammen. Jeg ser på den lille, som sover med knyttede never og forsiktig pust. Plutselig føles ikke rommet vårt så lite lengerdet fylles av kjærlighet, uro, håp og små, uventede gleder.
Uansett hvor trangt det blir, er vi fireog det er mer enn nok for nå. Vi pakker minnene fra denne dagen tett sammen, akkurat som vi skal gjøre med tøyet og lekene om noen dager. Jeg kjenner at modigheten vokser fram mellom bleiebretting og nattevåk. Med litt tålmodighet, litt drøm og latter på veien skal vi finne vårt hjem, selv om det kanskje bare er et hjørne i verden akkurat nå.
En dag vil også svigermor savne lydene av våre liv. Men i kveld hviler vi hodene våre tett, holder hverandre fast og kjenner oss endelig hjemme, hvor enn det måtte være.
