12. mars
I dag satt jeg og tenkte på hvor lenge Sindre og jeg har vært venner. Vi har faktisk kjent hverandre siden barnehagen. Vi bor i husene ved siden av hverandre her på Skøyen, og foreldrene våre ble tidlig enige om at vi skulle gå på samme barneskole og til og med sitte ved samme pult i klasse 1B. De mente det var trygt for meg, i tilfelle noen i klassen skulle være slem for det er mange gutter i klassen, og Sindre kunne beskytte meg hvis noe skjedde. Skolegangen var grei for oss begge jeg følte meg aldri alene og lærte meg raskt både å lese og å regne.
Men etter at vi begynte i tredje klasse, ble alt annerledes. Mamma skjønte fort at jeg ikke var meg selv lenger; jeg var urolig, ville heller være hjemme og slappet liksom aldri av. Jeg ba henne til og med en kveld om å få bytte skole. Det overrasket henne, for jeg hadde jo alltid trivdes før! Hun tok kontakt med mammaen til Sindre og fant fort ut at de hjemme hos Sindre slet med akkurat det samme.
Sindre hadde nemlig også begynt å spørre om han kunne bytte skole. Da Sindre kom hjem i dag, oppdaget moren hans blåmerker på armene hans. Til slutt ble de enige om å møte opp på skolen for å finne ut hva egentlig som foregikk.
Vi møtte læreren etter skolen, og hun prøvde å berolige dem, sa at det kanskje hadde skjedd noe etter skoletid. Men plutselig stormet en gruppe gutter inn i klasserommet. Det ble full panikk. De grep tak i klærne våre, dro og sparket både meg og Sindre. Mødrene våre prøvde å få oss unna, men det hjalp lite. Læreren prøvde å roe ned situasjonen, men ingen hørte etter. Heldigvis løp en av jentene etter rektor, og da først stoppet det hele.
Jeg tror ikke jeg har sett mamma så sint og opprørt noen gang. Hun og Sindre sin mor krevde at foreldrene til mobberne skulle møte opp på skolen, eller de ville kontakte politiet. Rektoren forsøkte å løse det rolig, og lovte at han skulle innkalle alle foreldre til et møte neste dag.
På vei ut av skolen fikk vi vite av rektoren at mobberne var barn av rike foreldre. Barna brydde seg ikke om regler, og foreldrene hadde fått mange klager tidligere men det hjalp ikke. Rektor fortalte lavmælt at foreldrene dessverre ikke var noe bedre oppdratt enn barna sine.
Neste dag møttes vi på skolen til avtalt tid. Foreldrene til mobberne var der allerede, og stemningen var trykket. Læreren vår forberedte oss på at det kom til å bli vanskelig, og det stemte de voksne tok ikke imot kritikk, ropte og forsvaret sine egne barn uansett hva de hørte. Rektoren klarte å roe ned situasjonen litt, men ikke lenge.
Det ble ikke gjort noen tiltak. Foreldrene til mobberne bare fnøs av hele saken og gikk. Rektoren bare sukret: Hva kan man gjøre? Familiene deres har jo betalt for oppussing av skolen, så vi kan ikke foreslå å overføre barna deres.
Hjemme fortalte jeg mamma alt hvordan mobberne plaget ikke bare meg og Sindre, men alle andre også. Ingen turte å gå alene ned gangen uten å bli slått eller dratt inn i et hjørne. Sindre og jeg fikk ekstra juling fordi vi alltid holdt sammen, og det likte ikke de andre guttene.
Til slutt bestemte mødrene våre at nok var nok. De søkte oss over til en annen barneskole her i Oslo. Kort tid etter sa også rektoren opp jobben sin, hun orket ikke mer av miljøet og samarbeidet med uvillige foreldre og uoppdragne barn.
Jeg håper virkelig at vi får det bedre på den nye skolen, og at vi for en gangs skyld bare kan få lære og være i fred.
