Jeg har aldri klart å være likegyldig til andre mennesker. For noen år siden flyttet jeg fra et lite bygdesamfunn til Oslo. Jeg klarer fortsatt ikke å forstå hvordan folk kan gå rett forbi noen som åpenbart trenger hjelp, eller kaste ut en mor og hennes barn fra en leilighet bare fordi de ikke har råd til å betale husleien for måneden. Men selvsagt finnes det unntak. Dette skjedde i 2007. Jeg var på vei hjem fra jobben. På veien stakk jeg innom Coop Extra for å handle litt. Utenfor inngangen satt det en kvinne med et lite barn. De fanget straks oppmerksomheten min. Moren virket sliten og oppgitt.
«Hva er det du vil?» ropte hun irritert til sønnen sin.
«Jeg er sulten, mamma,» svarte gutten lavmælt.
Foreldre med barn passerte forbi med fulle handlenett. Slik gutten var kledd, var det åpenbart at han hadde det tøft. Moren mistet fullstendig besinnelsen og dyttet til gutten. Så ropte hun at det var hans skyld at livene hennes var ødelagt. Etter det forsvant kvinnen hastig i en eller annen retning og etterlot ham alene. Jeg ble helt satt ut av handlingen hennes. Da gutten innså at moren hadde dratt fra ham, satte han seg ned og begynte å gråte. Det var ikke en høylytt gråt, bare en stille og oppgitt gråt fra et forlatt barn.
Jeg fikk så vondt av gutten, men håpet likevel lenge at moren skulle komme tilbake. Det gikk en halvtime. Ingen kom, og gutten var fortsatt alene. Jeg klarte ikke stå og se på mer, så jeg bestemte meg for å gå bort til ham og forsøke å trøste. Først føltes det rart å nærme seg et fremmed barn man kan jo være redd for at folk skal misforstå. Men faktum var at absolutt ingen brydde seg. I starten var han redd for å snakke med meg. Da jeg hentet en ansatt fra butikken for å spørre om hjelp til å finne moren, begynte gutten sakte å åpne seg. Jeg fikk vite at han het Marius og var fem år gammel. Mens vi forsøkte å finne ut hva som hadde skjedd, gikk jeg inn i butikken og kjøpte mat til ham. Han nølte litt, men spiste så sultent at det var tydelig at han ikke hadde fått noe å spise hele dagen.
Senere viste det seg at han heller ikke hadde spist tidligere den dagen. Moren hadde forsvunnet i ukjent retning. Jeg hadde ingen annen mulighet enn å la barnevernet ta hånd om ham slik at de kunne begynne å lete etter foreldrene. Likevel følte jeg at historien min med denne gutten ikke var over. Heldigvis hadde jeg venner i Nav, så jeg klarte å følge med på hvordan det gikk med ham. Det kom frem at kvinnen var alenemor. Ungens far hadde reist fra dem. Før sønnen ble født, hadde hun en fast jobb, men etter fødselen sa hun at graviditeten ødela livet hennes. Hun brukte å si dette til sønnen sin ofte. Barnevernet fant til slutt moren, men hun ønsket ikke å ha med gutten å gjøre lenger. Hun sa bare: «Det går bra. Noen andre får ta seg av ham på barnehjemmet».
Gutten gråt lenge og ba moren ta han med seg hjem. Men hun skrev fra seg foreldreretten og etterlot ham. For ham var dette veldig, veldig tungt.
To år senere klarte jeg endelig å adoptere ham. Det var mye papirarbeid, og i mellomtiden bodde han på barnehjem. Jeg besøkte ham ofte, og hadde alltid med noen små gaver. Mange venner spurte meg hvorfor jeg skulle ta til meg andres barn.
Årene har gått siden da. Jeg har knapt rukket å legge merke til hvor mye sønnen min har vokst. Jeg vet med meg selv at jeg aldri, aldri kommer til å angre på at jeg valgte å adoptere akkurat han.
