En kjølig høstdag stod jeg og hang på bussholdeplassen og ventet, selvfølgelig, på bussen som alltid er fem minutter forsinket. Himmelens sluser åpnet seg, fordi hvorfor ikke, og jeg hadde glemt paraplyen min nok en gang. Med et snev av panikk leitet jeg etter tak over hodet og fant veien inn i ventehallen. Jeg slengte meg ned på benken og dro opp mobilen for å skrolle gjennom dagens katastrofenyheter. Da kom det en energisk gamling og slo seg ned ved siden av meg, som om vi allerede var bestevenner.
Dama het Sigrid og hadde mer liv i blikket enn halve Oslo på en fredag kveld. Hun var tydeligvis av det pratsomme slaget, så vi snakket om været selvfølgelig, vi er jo nordmenn men så begynte Sigrid å dele historien sin, og den var alt annet enn kjedelig.
Det hadde ikke vært lette tider for henne. En gang mistet hun alt hun hadde i en brann, takket være heftig festing hos naboen. Huset hennes var en tomannsbolig; Sigrid i ene halvdelen og en familie full av energiske ungdommer i den andre. Under en litt vel entusiastisk fest hos naboen tok ting fyr, og vips flammene spredte seg til Sigrids del. Selv om hun fikk med seg noen eiendeler, var huset tapt. En tragedie à la norsk bygdefest.
Uten noe sted å bo endte hun opp hos datteren sin i Drammen. Men etter én uke, mente datteren at bestemødre burde være mer som møbler stille og upraktiske og ba henne rett og slett om å finne et annet sted. Da hun fortalte det, gjorde det ærlig talt litt vondt i hjerterota, selv om jeg ikke er den mest sentimentale typen.
Da jeg spurte hvor hun bodde nå, sa hun at hun hadde sneket seg inn i et tomt hus ute på bygda. Jeg tilbød meg å hjelpe, men Sigrid var sta og takket pent nei hun klarte seg, mente hun. Etter at vi hadde snakket ferdig, fulgte jeg henne til bussen og tok et bilde av henne sammen med rutebilen som blinket med «Lilleholt» på skiltet, bare for kosens skyld.
Vel hjemme fikk jeg ikke historien hennes ut av hodet, så jeg tok kontakt med ordføreren i bygda. En uke senere dro jeg og noen kompiser handyfolk alle sammen ut til Sigrids lille krypinn for å fikse saken.
Med noen gode råd fra ordføreren og et bilde av den falleferdige koia, visste vi litt hva vi gikk til. Da vi kom frem, ble vi nesten oppriktig rørt. Gulvet var så hullet at det minnet om sveitserost, taket var like tett som en sil, og vann hadde hun bare hvis det regnet inn. Penger? Tja, Sigrid levde mer på kjærlighet enn på kroner.
Så vi satte i gang, med hammer, spiker og busser av kaffe. Takket være bygdefolks gavmildhet og noen fine donasjoner på 20 000 kroner via Vipps klarte vi å få huset på beina: nytt tak, jevne vegger, og gulv hvor man kan gå uten å falle gjennom. I tillegg fikk hun innlagt vann og et ordentlig toalett, et mirakel for alle med norsk kuldeangst.
Tårene hennes da vi var ferdige var verdt hver eneste spiker. Hun klemte oss alle sammen og tørket gledestårer både fra sine og våre øyne, som den fine bestemor hun er.
Men godheten stoppet ikke der. Hele bygda stilte opp. De bygde et gjerde, ryddet opp i hagen og inviterte oss inn på både vafler og kaffe. Til og med tak over hodet fikk vi tilbud om. Denne opplevelsen fikk meg til å tro på norsk dugnadsånd igjen: Det er ingen ting som slår et hjertevarmt nabolag og trofast koftefolk når noen trenger hjelp.
