Mannen min har vært borte i en måned på forretningsreise, og det nærmer seg at han skal komme hjem igjen.
En dag, mens han fortsatt er borte, går kranen i kjøkkenet i stykker. Ingrid kommer til meg og spør om jeg kan hjelpe henne. Jeg har aldri vært noe særlig flink med slike ting, så jeg gir henne nummeret til en rørlegger jeg har hørt om.
Vi avtaler tid, og rørleggeren dukker opp presis. Ingrid har gjort klar pengene på forhånd, sånn som de hadde avtalt. Da jobben er ferdig, gir hun ham pengene.
Det mangler 3 200 kroner her, sier han brått. Hvordan det? Vi var jo enige om summen. Jeg har til og med et vitne og kan ringe inn en nabo. Jeg bryr meg ikke om dine vitner. 5 800 kroner skal jeg ha. Betaler du ikke, river jeg ut kranen og stenger rørene. Men jeg har jo ikke mer penger, jeg kan betale resten når mannen min er tilbake.
Når kommer han hjem? Om fem dager Nei, det holder ikke. Du må betale nå, jeg venter. Men jeg har ikke flere penger igjen! Da får vi ordne det på en annen måte. Du må betale for det jeg har ordnet!
Så begynner han ubedt å rote rundt i skapene hennes.
Hva gjør du, oppfører du deg sånn hjemme hos folk? Jeg ringer politiet, sier Ingrid. Kjør på, jeg skal fortelle politiet at du nekter å betale for jobben min.
Rørleggeren begynner å true henne, og Ingrid roper høyt. Jeg er hjemme hos meg selv og hører ropet, så jeg springer straks over til naboen min. Rørleggeren har presset henne opp mot veggen og lar henne ikke slippe forbi.
Kom deg bort fra henne! roper jeg. Hun skylder meg penger! Ingrid er ærlig, her har du 2 700 kroner til, hva mer vil du?
Og du skal vite at du er ansvarlig for det du gjør. Hvis Ingrids mann, som forresten driver med boksing, får høre om dette, da sliter du skikkelig.
Med det stikker rørleggeren av, og jeg ber Ingrid om unnskyldning fordi jeg ga henne nummeret hans. Vi bestemmer oss for å ikke nevne noe om dette til mannen hennes, så han slipper å bekymre seg. Nå prøver vi å finne en skikkelig rørlegger for nå lekker min egen kran ogsåEtterpå setter vi oss ned med hver vår kopp te, hendene våre skjelver fortsatt litt. Solstrålene leker gjennom gardinene, og vi holder rundt koppene som om det er det viktigste i verden. Ingrid ler plutselig, en nervøs og lettet latter, og jeg kan ikke annet enn å le med.
Hva hadde vi gjort om du ikke hadde vært hjemme? sier hun.
Da hadde du vel kastet ham ut på egenhånd, sier jeg med et glimt i øyet. Eller tilkalt nabolaget du vet hvordan det alltid skjer noe i dette huset.
Vi lager en forsiktig plan om å anmelde rørleggeren sammen, men bestemmer oss for å gjøre det etter at mannen hennes har kommet hjem, så vi ikke står helt alene om det. De neste dagene blir huset fylt av vennskapelig prat og små bekymringer. Når Ingrids mann endelig kommer tilbake, velger Ingrid å fortelle ham alt likevel. Hun sier hun vil være ærlig, og at hun dessuten aldri har vært modigere i sitt liv.
Han tar henne i armen, ser henne inn i øynene og sier: Du har ingenting å skamme deg over. Du har vært sterkere enn de fleste.
Og jeg, jeg kjenner at båndet mellom oss tre naboer har vokst. Vi vet det kommer flere utfordringer, store og små, men nå vet vi at vi har hverandre. I kjøkkenet til Ingrid står kranen blank og skinnende og fungerer faktisk som den skal. Alt det andre fikser vi sammen.
