Familien vår besto av foreldrene mine, lillebroren min, Even, og meg. Da Even flyttet til Oslo, valgte jeg å bli igjen hos foreldrene våre. Senere giftet jeg meg, og Even giftet seg også, og ble etter hvert stolt pappa til to døtre. Selv om han bodde langt unna, tok han av og til turen hjem til familien, og da eldstejenta hans ble stor nok, begynte hun å komme på besøk alene. Jeg gledet meg alltid til besøkene hennes og la vekt på å få henne til å føle seg velkommen.
Under et av besøkene hennes hadde vi en lang prat, der jeg åpnet meg om bekymringene mine for økonomien til foreldrene våre. Jeg ville gjerne snakke med henne, ettersom hun var niesen min. Vi pratet til langt på natt, og morgenen etter overrasket hun meg med en konvolutt med penger i stedet for gaver, og insisterte på å bidra. Først ville jeg ikke ta imot, men hun stod på sitt, og til slutt tok jeg imot med takknemlighet.
Da hun hadde reist, ringte Even meg og var tydelig opprørt. Han spurte sint hva jeg tenkte på som tok imot penger fra datteren hans. Jeg forsøkte å forklare at det ikke var jeg som hadde bedt om noe, at det kom fra et ønske hos henne om å hjelpe, men han lyttet ikke. Han anklaget meg for å utnytte godheten hennes, og sa han var skuffet over at jeg ikke heller spurte ham dersom jeg trengte hjelp.
Følte meg misforstått og ønsket å rydde opp, så jeg sendte dobbelt så mye penger til hans konto som et vennlig tegn. Likevel ble dette siste gang vi snakket sammen. Jeg prøvde å sette meg inn i hans situasjon, og lurte på hvordan jeg selv ville reagert om det var motsatt, men det virker som dette var en terskel han ikke klarte å forsere.
Denne opplevelsen har etterlatt meg med et virvar av følelser og en følelse av avstand til broren min. Jeg har lært hvor lett det kan være å såre noen, selv med de beste intensjoner, og at relasjoner ikke alltid lar seg reparere med penger. Noen ganger må vi la tid og oppriktighet jobbe for å finne veien tilbake til hverandre.
