Gjennom Oslos gater gikk det rykter om en historie så utrolig at mange knapt våget tro på den. Men livet har en egen evne til å overgå det villeste av manuskripter. La meg fortelle deg for dette kan ingen regissør dikte opp.
Anders trasket hjem fra nattskiftet, både kroppen og hodet verket etter søvn. Gruvejobben var slitsom, men etter løslatelsen fra fengslet hadde det ikke vært lett å finne annet arbeid. Han følte seg likevel heldig arbeidsgjengen hadde latt ham bli med i kollektivleiligheten litt utenfor sentrum. Alternativet hadde vært et gammelt, trekkfullt brakkerom nær gruva.
For å korte inn veien tok Anders snarveien gjennom St. Hanshaugen park. Mellom de gule høstbladene og fuktige benkene fikk han øye på et stort bylte. Han gikk nærmere og ble stående som forsteinet. Innsvøpt i et slitt teppe lå et spedbarn og sov.
Et øyeblikk sto Anders der, revet mellom utmattelse og et isende alvor. Hvilken menneskelig lidelse kunne ha lagt barnet ute i den kalde, norske høsten? Samtidig visste han at hans egen bakgrunn kunne gjøre situasjonen vanskelig. Likevel, han nølte ikke lenge. Å ta jenta med til herreleiligheten med 15 slitne gruvearbeidere var umulig. Han pakket henne inn mot brystet, og gikk mot det røde, lave huset han visste huset barnevernsinstitusjonen.
Omsorgsøsteren der tok i mot barnet. Det var ei jente, liten og mørkhåret. «Ingen brev fra moren?» spurte hun rolig. «Nei,» svarte Anders, «ingen beskjed, bare henne.» De så på hverandre, og hun smilte hjertelig: «Skal vi kalle henne Ragnhild Andersen?» «La oss det,» smilte Anders tilbake.
Hendelsen satt i Anders. Han var alene i verden, uten familie, men han begynte å drømme om noe varmere. Han tenkte mye på jenta han hadde funnet, ringte noen ganger til barnehjemmet, og etter hvert som Ragnhild ble eldre, kom han ofte på besøk med små gaver.
Hver gang gav den lille jenta ham tegninger av seg selv, en mor og en far. En ny ansatt, Astrid, la merke til hvordan Anders holdt om Ragnhild og hvor bortgjemt lykken deres var. Astrid hadde selv vokst opp på barnehjem, visste hvor sterkt lengselen etter familie kunne brenne. Men hun visste også at enslige menn sjelden fikk adoptere. Da hun oppdaget hvor mange ganger Anders hadde besøkt Ragnhild gjennom årene i snart ti år! bestemte hun seg for at hun ville hjelpe. For også hun hadde lært å kjenne Anders, og han hadde rørt ved hennes hjerte.
Ragnhild ventet spent på at noen en dag kom og hentet henne hjem. Og Anders han hadde i fem år spart så godt han kunne, og betalte hver måned på boliglånet sitt. Som fagarbeider i gruvedriften fikk han bedre lønn, men uten familie sto han fast.
En kveld, i det svake lyset fra Oslo-himmelen, tok Anders og Astrid en prat på tomannshånd. De oppdaget, med varme i stemmen, at de trivdes svært godt sammen godt nok til å gjøre noe viktig, både for seg selv og for Ragnhild. De bestemte seg for å gifte seg og gjøre Ragnhilds drøm til virkelighet.
Etter å ha fått alle godkjenninger i orden, rigget de et rom til Ragnhild og dro sammen til barnehjemmet. Da Ragnhild så Anders, kastet hun seg rundt halsen hans, og klemte også Astrid ivrig. Hun la merke til hvor lykkelig faren hennes så ut akkurat i dag. Anders bøyde seg ned, la hånden på skuldrene hennes og hvisket: «Ragnhild, pakk sakene dine. Nå skal du hjem hjem til oss.»
Slik ble et lite barns største drøm oppfylt, og et mirakel fant sted på en alminnelig dag i Oslo. Hva som hendte videre mellom Anders og Astrid vet ingen, men mest sannsynlig holdt de sammen. Gleden, rausheten og varmen de hadde delt med Ragnhild bandt dem sammen for livet. For slike historier vil aldri ta slutt i et land hvor godhet alltid finner nye veier.
Så, hva synes du om denne fortellingen?
