Forbudt kjærlighet kan være smertefullt, og dessverre havnet jeg midt oppi det selvmen i mitt tilfelle ble alt enda mer innviklet. Andreåret mitt på universitetet forelsket jeg meg hodestups i en fantastisk jente ved navn Ingrid. Hun var vakker, smart og varmhjertet, men min mor hadde alltid sett ned på familien hennes, som kom fra enkle kår i en liten landsby utenfor Trondheim. Mamma mente at Ingrid ikke var god nok for meg, at jeg burde finne noen som passet bedre inn med vår sosiale status.
Selv om mamma mislikte forholdet vårt, fortsatte jeg å møte Ingrid i hemmelighet. Men en dag dumper det en brevhaug ned i postkassen min. Et brev fra Ingrid ventet på meg der inne. Hver eneste linje var fylt med smertehun hadde ikke lenger krefter til å stå imot det presset mamma la på henne. Hun hadde bestemt seg for å gjøre det slutt mellom oss. Nyheten traff meg som kulde fra Nidelven og det endte med en voldsom krangel med mamma. Sårt og sint pakket jeg sakene og flyttet ut; jeg ville stå på egne ben, leve uten at hun blandet seg i mitt liv. Men hjertet mitt slo bare for Ingrid, og jeg klarte ikke å fatte hvordan hun kunne forlate meg på den måten.
En mørk, regntung kveld mens jeg skulle kaste søppelet, så jeg plutselig Ingrid stå og vente utenfor huset mitt, tårene glinset på kinnene hennes under gatelyset. Bekymret for henne og det iskalde været inviterte jeg henne inn. Hun skjelte og skalv, men fortalte endelig hva som hadde skjedd. Mamma hadde manipulert hele situasjonen: hun hadde skrevet et brev til Ingrid der det sto at jeg hadde funnet en annen, og at vi nå bodde sammen. Brevets løgner hadde knust alt mellom oss.
Da jeg skjønte sannheten, holdt vi rundt hverandre og lovet å aldri la slike tomme blikk eller klasseforskjeller stå i veien for vår kjærlighet. Vi fant trøst og styrke i hverandres armer, overbevist om at kjærligheten vår var sterkere enn noe utenfra. Fra den dagen gikk vi gjennom livet sammen, side om side, og nektet å la andres meninger bestemme vår lykke.
