Jeg husker godt hvordan det var da jeg og min kone endelig kjøpte et lite hus på landet, etter å ha spart penger i mange år. Endelig kunne vi oppfylle drømmen. Vi hadde lenge ønsket å tilbringe helger eller hele sommeren ute blant mark og skog, og det var virkelig en stor glede da vi fant et hus ikke langt fra Drammen.
Vi fikk litt hjelp fra moren og faren min, som så hvor mye dette betydde for oss, og ønsket at vi skulle få oppleve gleden før vi ble altfor voksne. Vi var så lykkelige, så så fort vi fikk nøklene i hånden, startet vi å pusse opp og fikse med en energi vi aldri hadde kjent før. Jeg bygde en liten vinterhage ved siden av kjøkkenhagen, så vi kunne dyrke grønnsaker selv om vinteren, og vi lagde en sandkasse og noen husker i bakgården, slik at barna kunne leke og fryde seg.
Venner av oss kom nesten daglig i begynnelsen både mine og min kones kamerater. Ofte gikk vi ned til elven, som bare lå noen hundre meter unna, og om kvelden satt vi sammen rundt grillen og stekte pølser og kjøtt, lo og mimret om gamle dager. Noen dro hjem etter hvert, men ofte ble det sent, og enkelte overnattet, siden ikke alle hadde bil eller mulighet til å komme seg hjem så sent på kvelden. Alle gratulerte oss og ønsket oss lykke til med det nye huset.
Men etter ett år merket vi at folk begynte å forstå at det måtte gå an å finne balansen man kan ikke bo hjemme hos noen hele tiden. Derfor kom besøkene sjeldnere, og nå kommer folk stort sett bare når vi inviterer dem, gjerne til høytider eller bursdager. Men én person forsto aldri helt dette. Hvis hun, venninnen min Ingrid, hørte noe om hytta vår, pakket hun straks sekken og kom, om vi ønsket det eller ei. Hva vi ville, betydde lite for henne hun mente det viktigste var hennes egne ønsker.
Det hadde ikke vært så ille hvis det bare var meg og kona mi der, men vi hadde jo også mine foreldre og små barn rundt oss. Jeg prøvde å hinte om at det kanskje var på tide å reise hjem, men alt jeg forsøkte, virket bortkastet. Hun ble hos oss i to hele måneder.
Hun forsto aldri mine forsiktige antydninger om at det kunne være på tide å dra. Jeg prøvde til og med å si at svigerforeldrene skulle komme på besøk snart, og at det ville bli alt for fullt. Men Ingrid ristet bare på skuldrene og sa at hun kunne sove på gulvet, bare hun fikk en madrass.
Besøkene hennes fulgte et fast mønster: Hun kom seint på fredagskvelden, og brukte resten av helga på å slappe av i sofaen foran TV-en, mens jeg og kona mi sto ute og jobbet i hagen, vannet blomster og ryddet buskas. Hver gang vi spurte om hun kunne hjelpe til, svarte hun: “Jeg kom jo hit for å slappe av!”
Verken mannen min eller foreldrene mine sa noe om Ingrid. Det var visst bare jeg som begynte å bli frustrert for alvor.
Så kom vinteren og det ble kaldt på landet. En dag satt jeg med Ingrid i stua og drakk kaffe, og hun sa: “Synd det er vinter nå. Hadde det vært sommer hadde jeg kommet hit med en gang igjen…” Jeg fikk en iskald følelse gjennom kroppen da hun sa det, og jeg tenkte med meg selv at jeg aldri klarer å si rett ut til henne at jeg ikke liker å ha henne på besøk hver eneste helg det gjør meg så stresset. Hva om hun blir fornærmet og slutter å snakke med meg?
Jeg skulle virkelig ønske at hun sluttet å komme på besøk hver helg. Men hva kan jeg gjøre?
