Du, i går satt jeg på en benk sammen med nabokona, og hun begynte å gråte. Hun sa det var så trist å ende opp på sykehjem, å liksom gi opp sånn frivillig. Og alt bare på grunn av noe dattera hennes hadde sagt.
Hun oppdro datteren sin alene, uten mann. Ektemannen hennes døde tidlig, så hun måtte bære alt ansvaret selv. Datteren vokste opp bortskjemt og krevende.
Helt fra hun var liten, var hun vant til at mora ordnet alt for henne. Gav henne hver eneste krone hun hadde, kjøpte alt dattera pekte på. Hun kledde henne alltid som en dukke. Og for å ha råd til alt dette, jobbet hun dag og natt. Ofte doble skift på fabrikken. Den gangen slapp hun heldigvis å bekymre seg for bolig hun fikk leilighet gjennom jobben på fabrikken. Du vet, sånn var det før. Men nå til dags, det er det jo ingen som gir bort leiligheter lenger. Nå må man jobbe og spare alt selv for å få et eget sted å bo.
Datteren hennes vokste jo opp, begynte på universitetet og giftet seg.
Svigerforeldrene har et digert hus ute på bygda, men de hadde ikke lyst å bo der.
Nabokona har en leilighet, men hun går ikke så godt overens med svigersønnen. Og det er jo ikke så lett for de unge å bo sammen med foreldregenerasjonen heller. De vil jo helst ordne seg på egenhånd, lage egne regler og så har de eldre sine faste rutiner og vaner. Hvorfor skal man gå hverandre på nervene på den måten?
Og nå kan man jo faktisk ta opp boliglån. Det viktigste er å spare opp egenkapital, så kan man betale ned på lånet litt og litt. Det er mye bedre enn å flytte fra leilighet til leilighet.
Før var det som sagt vanlig å få tildelt leilighet, men sånn er det ikke lenger. Nå må man faktisk stå på og kjøpe selv, uansett hvor tøft det er.
Dattera og mannen hennes har begge jobb og god inntekt. Mange av vennene deres har allerede fått kjøpt seg leilighet på den måten.
Men neida, de klarer ikke å spare. Først fikk de ett barn, så kom det enda ett. Det går jo masse penger til bleier og ferdiggrøt. Nå vil jo de unge ikke styre med å vaske bleier eller lage mat fra bunnen lenger.
Det er så praktisk bare å tømme grøtpulver fra posen og blande i vann, og så er maten ferdig. Med bleier også; du tar på en, kaster den og så en ny ferdig. Alltid rent og tørt, og slipper å stå og vaske. Ja, det er jo litt av luksusen.
Men altså, hvorfor skulle de ha så dårlig tid med å få barn?
De kunne jo først skaffet seg fast jobb og spart, fått seg en leilighet. Så kunne de fått barn etterpå. Men nei, de skulle bare ha barn med én gang.
Dattera til nabokona vil ha flere barn. Begge hun og mannen er enebarn.
Kanskje de har rett også, egentlig. Da får barna selskap av søsken, kan støtte hverandre, og kanskje hjelpe foreldrene etterhvert. Og så blir de ikke så bortskjemte som enebarn ofte kan bli.
Jaja, barn er jo en stor glede. Men jeg skjønner ikke alltid hvordan folk så fort klarer å presse vekk sine egne barn. Det ville i hvert fall ikke vært mitt valg.
Men jeg forstår ikke helt hvorfor sier de at de ikke har råd, at dette ikke er deres valg? Hvis du ikke har egen bolig, så må du jo spare penger. Gå med den samme jakka i flere sesonger og putt de ekstra kronene i BSU-en. Sånn gjorde vi det. Men dagens unge er ikke oppdratt til å sette av til store mål og drømmer.
De spiser ute flere ganger i uka, kjøper en haug med godteri og snacks til barna. Hva er egentlig vitsen? Det er jo bare sløsing med penger. Hjemmet flyter av leker. Da vi var små, klarte vi oss jo med noen biler og et par dukker. Nå kommer det nye kosebamser og dukkehus hver uke.
Og foreldrene bare kjøper og kjøper.
Dattera til naboen har også blitt sånn; elsker fine klær, dyre merkevarer, og ordentlig sminke. Men det er aldri nok, og hun kjøper mer enn hun rekker å bruke. Plutselig er det ikke på moten lenger, og da må hun ha en ny bluse eller jakke. Og mye av det hun har kastes, eller gis bort. Så mye penger rett i søpla.
Hver sommer drar de til Syden, helst Tyrkia. Barna må jo få strandferie. Og de voksne trenger visst også ferie fra jobben.
Det er jo deilig med ferie! Men hvorfor ikke heller slappe av på hytta, eller på landet, og spare noen tusenlapper til bolig.
For alle de pengene de har brukt på ferier til Tyrkia, kunne de hatt innskuddet til en liten toroms. Kanskje ikke så stort, men det ville vært deres eget. Men istedet løper de rundt og bruker penger på alt mulig, og så har de ingenting fast.
Så hender det altså at naboen min sitter og gråter.
Dattera kommer på besøk. De ender opp med å snakke om bolig igjen. Dattera sier de klarer seg helt fint med å leie nå, de trenger ikke eie, lever sitt eget liv, spiser det de vil og kjøper det de trenger selv. Og snart får hun jo leiligheta uansett, for hun og mannen er begge enebarn.
Nabokona ble såret. Hun følte at de bare sitter og venter på at hun skal dø, så de kan arve. Dattera kom tilbake og ba om unnskyldning det skjer jo før eller siden uansett.
Jeg skjønner jo egentlig datteren, at hun ikke mener noe vondt. Men ordene satt igjen, og det ble en vond følelse. Nå, hver gang datteren ringer og spør hvordan det går, tror nabokona at nå håper hun bare mora skal pakke sammen og flytte på sykehjem eller falle fraMen neste dag, da vi satt der igjen, kom et barnebarn løpende over plenen med rosa støvler og flagrende fletter. Bestemor, kan jeg få pannekaker?
Nabokona smilte, tørket kinnet med ermet, og det var som om hele det grå ansiktet hennes lyste opp i solskinnet. Hun reiste seg litt skjelvende fra benken og ropte: Klart du skal få hakkebakkeskog-pannekaker! Og jentungen jublet og tok henne i hånden, mens moren sto litt i bakgrunnen og fulgte med.
I det øyeblikket skjønte jeg det. Uansett hvor mange diskusjoner og harde ord som hadde falt, så var det bånd der strukket, kanskje, men ikke brutt. Noe lever videre tross alt: håpet, kjærligheten, og de små hendene som aldri nøler med å gripe din.
Det er kanskje ikke pengene, eller hvem som arver hva, som betyr noe til slutt. Kanskje det viktigste er akkurat de timene sammen på benken, og gleden ved å steke pannekaker for et barn som ler så hjertelig at alt annet oppheves, bare for en liten stund.
