Etter fire måneder med meldinger gikk Ingrid endelig med på å møte den 52 år gamle Ragnar. Det var ikke med kriblingen i magen, men med en ironisk nysgjerrighet hun tok steget inn i denne nye episode av sitt liv. Forventningen hadde bygget seg opp som en lang TV-serie, med små drypp hver dag et ord, et bilde, et glimt inn i hans rutiner og hang til å avslutte «God morgen» med tre prikker. Hun visste hvilke kaffebønner han foretrakk, navnet på hans gamle barndomsvenn Einar, og hun hadde for lengst sluttet å heve øyenbrynene over alle hans små egenheter.
Ingrid var 45, og denne alderen gav henne en slags ro hun kledde den enkle kasjmirkledde genseren som om det var en festdrakt og bar selvironien som en rustning mot enhver klein pause.
Ragnar, derimot, fremsto i meldinger som en oppriktig, klartenkt og troverdig mann, med en litt distansepreget ironisk sans, og det var nettopp den tryggheten som hadde fått henne til å vurdere dette møtet. «I vår alder, Ingrid,» skrev han sent om kvelden, «søker man ikke fyrverkeri, men varme. Man ønsker seg en kvinne som forstår uten ord.»
«Uten ord, så uten ord,» lo Ingrid mens hun la mascara på vippene. «Men la oss håpe at de ordene som blir sagt, ikke gir meg lyst til å snu i døra.»
De skulle møtes på et lite koselig kafé i Frogner, hvor lyset var dempet og lukten av kanel hang tungt i luften. Ingrid kom presis, samlet, trygg og klar for en god kveld. Hun så strålende ut diskret, men uanstrengt elegant.
Ragnar kom fem minutter senere. Han var noe lavere enn bildene antydet, og øynene hans virket granskende, som om han nettopp hadde oppdaget et grovt feilskjær i regnskapet.
Han satte seg rakt overfor henne og nikket kort, som en revisor før budsjettmøtet. Ikke et kompliment eller vennlig «hyggelig å sees».
Han betraktet henne nøye, nærmest som om han inspiserte en vare. Så foreslo han kaffe og kake, og det ble de enige om.
Ingrid, sa han med en myndig tone. Jeg har vurdert vår kommunikasjon grundig. Fire måneder. Nå, når jeg ser deg, må jeg få tydeliggjøre noen viktige ting. Jeg har fem anmerkninger til deg.
Noe klirret inni henne, slik stemningen knaker når godlynt glede splintres. Ingrid la haken i hånden og nikket.
Fem anmerkninger? Det høres ut som en spennende liste. Jeg hører.
Ragnar merket ikke ironien og begynte å telle på fingrene.
På ett bilde, det i den blå kjolen, ser du annerledes ut. Jeg ser nå at du har mer markerte former. Det kan villede en mann. Kvinner på vår alder bør være ærlige.
Ingrid tenkte for seg selv: «Markerte former det kunne vært verre.»
Anmerkning to: responstid.
Du svarer noen ganger veldig tregt. For tre uker siden skrev jeg klokka 14.15 og du svarte først 16.40. Menn liker ikke å vente. Det er respektløst.
Jeg satt i et møte da, forsøkte Ingrid, men Ragnar var allerede i gang med neste finger.
Anmerkning tre: kafévalg.
Hvorfor akkurat her? Dette stedet er for fasjonabelt. Jeg foreslo en enklere kafé. Valget ditt vitner om en hang til å vise frem forbruk.
Ingrid stirret på latten, og hun fikk lyst til å helle den over hodet hans. Nysgjerrigheten vant dog.
Kjolen din Den er for prangende for kaffe på dagtid. Smykkene er overflødige. En kvinne bør tiltrekke med dybde, ikke glans. Jeg søker innhold, ikke utstilling.
Anmerkning fem: selvstendighet.
Du velger restaurant selv og snakker om at du klarer deg selv. Du lar ikke mannen føle seg som en mann. Jeg trenger en kvinne som ber om råd og ikke viser uavhengighet. Om vi skal være sammen, må du tenke gjennom dette.
Han avsluttet, lot armene hvile over brystet og ventet tydelig på enten anger eller takknemlighet for sin «ærlig» dom.
Ingrid så lenge på ham, og plutselig falt alt på plass. De fire månedene med meldinger var bare en bekvem maske for en pedantisk manipulator. Han ville ikke ha varme han ville finne noen som kunne styrke egoet hans.
Vet du, Ragnar, sa Ingrid mykt, nesten vennlig, jeg har også analysert litt. Fem minutter var nok for meg.
Hva mener du? Ragnar knep øynene sammen.
Du er et fascinerende eksemplar. Kommer helt fra Nordstrand, bare for å levere regning til en kvinne du aldri har møtt, for hennes smak, utseende og retten til å være seg selv. Det står respekt av selvtilliten din.
Ragnar rynket pannen.
Jeg bare sier sannheten.
Nei, svarte Ingrid og ristet på hodet. Du er ikke ærlig. Du er bare ulykkelig og måler andre med feil linjal. Bildene mine plager deg? Ta en tur på Nasjonalmuseet der er eksponatene konstante. Svarene mine er for trege? Skaff deg en tamagotchi. Kjolen plager deg? Jeg tok den på for min egen skyld, ikke for deg.
Hun reiste seg, rettet på vesken og så ham direkte i øynene:
Til slutt: Hvis egoet ditt faller sammen av et «selv», trenger du ikke en kjæreste, men rehabilitering. I min alder verdsetter jeg tiden for mye til å sløse den på noen som åpner med revisjon av mine «mangler».
Hvor går du? Kaffekoppen?
Den drikker du selv. Det gir deg sparepenger. Og et siste råd: Vil du at folk skal se deg i munnen book time hos tannlegen.
Hjemme blokkerte Ingrid Ragnar på alle kanaler hun kunne tenke seg. I hennes liv var ro ikke bare et varmt pledd og stillhet, men også en telefon fri for folk som forsøkte å gjøre hennes liv til sin egen mal.
Hva tenker du var dette bare et mislykket forsøk på flørt, eller et nøye regissert skuespill? Bør man fortsette å prate, når noen fra første øyeblikk krever deg til regnskap for den du er?
