Da mannen min søkte om skilsmisse, flyttet jeg og barna mine hjem til foreldrene mine i Oslo. Jeg hadde ikke mulighet til å klare meg alene jeg måtte både jobbe og ta vare på barna. Den eldste var tre år, den yngste to.
Jeg tok opp boliglån og begynte livet på nytt. I starten hilste jeg bare høflig på naboene, kjente ingen i nabolaget.
Etter hvert krysset veiene mine en mann. Han hadde en sønn, og jeg så ham av og til sammen med en kvinne. Jeg trodde derfor han var gift, så jeg la ikke inn noe håp. Men jeg likte ham han appellerte til meg, åpenbart, men jeg hadde ingen planer om å innlede et forhold til en gift mann.
En dag hjalp han meg med å reparere en kran, og jeg tilbød ham kaffe etterpå. Under praten forsto jeg at kvinnen faktisk var barnevakten hans, ikke kona. Han slet med å finne noen skikkelig pålitelig til å passe sønnen. Kona hans hadde gått bort året før, og han stod uten andre slektninger. Det var da jeg innså at kanskje det lå noe mer der mellom oss …
Vi begynte å prate sammen, ringte hverandre, og av og til gikk vi tur i Frognerparken med barna våre. En dag, mens foreldrene mine var på besøk hos meg, kom han plutselig innom.
Hvordan går det? Kan du være så snill å ta vare på sønnen min i dag? Barnehagen er stengt på grunn av karantene, og jeg må haste av gårde til jobb. Barnevakten er syk, sa han hektisk.
Ja da, selvfølgelig, ikke noe problem, svarte jeg.
Han ga meg en svær pose med klær, mat og detaljerte instruksjoner for sønnen sin. Han sa han kom til å ringe, men jeg forventet ikke nye telefoner hvert kvarter hvor jeg måtte avgi rapport: Hva han spiste, hva jeg kledde ham i, hvor mange turer vi hadde gått
Da han kom for å hente sønnen, ble han opprørt over at gutten hadde på rød skjorte, ikke blå som han hadde skrevet. I stedet for et tusen takk, fikk jeg en million bebreidelser. Før han dro sa han:
Jeg kommer med ham igjen i morgen, ok?
Jeg klarte aldri å si nei, ikke engang da det var fryktelig travelt. Men en dag havnet jeg på Ullevål sykehus. Han ringte meg, ropte fordi jeg ikke hadde åpnet døra. Jeg forklarte at jeg var innlagt på sykehuset han la bare på røret.
Etter noen uker tilbød han seg å passe min sønn, men jeg takket nei fordi jeg måtte jobbe. Fra den dagen sluttet han å ringe det var ingen flere samtaler, ingen flere turer. Når vi møttes ved inngangen, hilste vi bare kort.
Jeg trodde jeg hadde funnet mannen i mitt liv, men han brukte meg bare som hjelp. Jeg håper at en dag møter jeg den mannen som virkelig får meg til å glemme alt annet.
