Svigerinnen min er svært overbeskyttende overfor sønnen sin. Hver eneste dag i ferien stikker mannen min innom moren sin for å spise lunsj. Og hver dag får han meldinger fra henne. Når noe er galt, ringer han henne umiddelbart for råd. Hvis han trenger penger, er det moren han går til.
I dag kommer jeg hjem fra jobb, og der er moren hans hos oss med en stor koffert full av ting og bøker.
God kveld, svigermor! sier jeg. Hva gjør du med denne kofferten?
Jeg har bestemt meg for å bo hos dere i en uke, hjelpe til med huset, barnet og mannen din. Du må jo tross alt passe på sønnen din. Det er ikke alltid du har tid til alt du jobber jo, ikke sant? svarer hun bestemt.
Svigerinnen min er ei meget myndig og spesiell dame. Jeg orket ikke å krangle eller forklare henne noe, så jeg gikk og snakket med mannen min. Da han svarte meg, ble jeg helt satt ut!
Du, kjære, jeg forstår ikke helt har moren din bestemt seg for å bo her, uten engang å spørre oss? Hun påstår jeg ikke klarer å styre huset.
Det gjør meg ingenting. La henne bli. Hvorfor kan din mor komme og bo hos oss i en uke, mens min ikke får lov? Er min mor verre? Sist din mor var her en uke, klaget jeg da? spør mannen min.
Vent litt… Min mor bor i en annen by, hun kommer bare et par ganger i året! Jeg har da ikke tenkt å sende henne på hotell. Din mor bor rett nedi gata, hun stikker jo innom nesten hver eneste dag! svarer jeg.
Jeg vil ikke ha svigermor boende her når jeg ikke er hjemme. Jeg ser henne for meg grave rundt i tingene våre og rote i skapene når vi er borte.
Mannen min er vant til denne typen “omsorg” fra moren sin. Han har fått grå hår, men hun farter fortsatt rundt, kommer med suppe og passer på ham som om han var en liten gutt. Svigermor og jeg har stadig diskusjoner om dette. Det plager meg at mannen min fortsatt ikke har sluppet moren sin helt. Hun blir sint fordi hun mener jeg ikke tar vare på sønnen hennes! Derfor kommer hun stadig med råd om hvordan jeg bør leve, hva jeg skal gjøre, og hvordan jeg bør ta vare på ham.
Da vi giftet oss, kom svigermor på besøk hver eneste dag, vasket sokkene hans og ventet med middagen klar når han kom hjem fra jobb. Jeg ble til slutt lei. Jeg tok det opp med mannen min, og han sa fra til moren sin. Nå kommer hun bare to-tre ganger i uka. Men da sønnen vår ble født, startet hun opp igjen med de daglige besøkene.
Nå har jeg bestemt meg: hvis hun skal bosette seg her og styre alt, leier jeg meg heller en egen leilighet og flytter ut. Jeg har sagt det til mannen min. Hvis moren hans blir boende her, flytter jeg.
Mamma vil bare hjelpe! sier han fornærmet.
Trenger jeg virkelig den hjelpen?
