Da sønnen min var rundt sju år, la den lille familien vår ut på tur til hytta på landet. Vi koste oss glugg ihjel med solvarme sommerdager, is i store lass og småprat om alt mellom himmel og jord. Alt gikk på skinner helt til sønnen min rullet ned vinduet på bilen og ganske ubekymret slengte iskrempapiret ut av vinduet. Jeg bråbremset og la oss inn til veikanten her måtte noe gjøres, og det litt raskt.
Helt rolig gikk jeg ut av bilen, fisket frem søppelsekkene som alltid ligger klar i bagasjerommet, og ropte på sønnen min. Han måtte også ut av bilen. Jeg forklarte ham at det ikke holdt å bare finne igjen sitt eget søppel nå skulle han også plukke med seg det andre folk hadde slengt fra seg. Kona mi prøvde å blande seg inn, men jeg ba henne pent bli i bilen og heller nyte litt musikk mens vi ordnet opp. Jeg gjorde det klinkende klart for sønnen min at vi ikke beveget oss en millimeter før han hadde gjennomført denne straffen. Vi kunne glemme prat om snarlig hyttekos og flere fristelser før jobben var gjort. Det falt ikke helt i god jord, og tårer trillet men jeg sto på mitt.
Med et bestemt blikk begynte han å plukke søppel. Jeg tok med en sekk til, og sammen snek vi oss rundt veikanten, som to nysgjerrige rever på jakt etter menneskeskapte spor. Det hele tok mindre enn en halvtime før veikanten skinte som aldri før, nesten så sauene kunne speile seg. På vei tilbake til bilen, benyttet jeg anledningen til å forklare hvor viktig det er å ta vare på naturen rundt oss. Jeg dro frem konkrete eksempler og pratet i barnevennlige ordelag som han kunne forstå.
Da han spurte hvorfor jeg også måtte plukke søppel, svarte jeg at som far må jeg innrømme en glipp i oppdragelsen. Når han kunne slenge søppel ut av vinduet, så betyr det tydeligvis at jeg ikke har fått formidlet verdiene godt nok og da får jeg pent plukke litt sammen med ham.
Nå har årene gått, sønnen min er blitt tretten, og familien har plutselig flere småjenter i baksetet. Jeg synes det er storveis å se hvordan han lærer sine små søstre at søppel ikke skal ligge igjen etter oss, og at de må være snille med naturen. Jeg vet jeg skylder mye av dette til min egen far, som har lost meg gjennom livet med kloke råd. Hans visdom fortsetter å guide meg og jeg håper jeg kan videreføre dette til ungene mine, med en liten dæsj humor og glimt i øyet.
