Ingrid vokste opp alene med to barn, og da hun fikk et hjerteinfarkt, tok sønnen hennes, Henrik, straks ansvar. Datteren, Synnøve, som bodde i en større leilighet, fant derimot alltid unnskyldninger for ikke å ta vare på sin eldre mor.
Henrik og kona hans, Ragnhild, tok på seg oppgaven det var å ta seg av Ingrid, men det var langt fra enkelt. De måtte finne en balanse mellom omsorgen for den eldre kvinnen, oppdragelsen av deres egen sønn, og arbeidsforpliktelsene. Henrik ba noen ganger om økonomisk hjelp fra søsteren for å dekke morens medisinske behov, men Synnøve la alltid egne utgifter først.
Til tross for utfordringene klarte Henrik og Ragnhild å hjelpe Ingrid på bedringens vei, og hun begynte til og med å bidra hjemme. Alt forandret seg imidlertid den dagen Henrik overhørte moren snakke om planer om å overdra leiligheten til Synnøve, slik at hun kunne selge den og kjøpe seg nytt hus.
Det stakk dypt i Henrik. Han følte seg sviktet, for han og kona hadde stilt opp for moren i de vanskeligste stundene, mens det nå virket som om hele arven skulle gå til Synnøve. Da han konfronterte Ingrid, bekreftet hun at beslutningen ble tatt fordi hun mente Synnøve hadde større behov for penger, og at Henrik sikkert klarte seg.
Henrik ble opprørt over denne urettferdigheten og bestemte seg for at han ikke lenger kunne overse situasjonen. Han pakket sammen tingene sine og sendte moren til Synnøve, som åpenbart stod Ingrid nærmest. Slik viste Henrik både sin smerte og skuffelse over moren, som til tross for all støtte, valgte datteren fremfor ham.
Historien minner oss om at ekte omsorg ikke alltid blir belønnet med det man håper på, og at rettferdighet og takknemlighet er viktige verdier både i familien og livet generelt.
