De siste tre månedene har jeg og broren min kranglet om vår mor, helt til ting havnet i retten. Siden hun fikk slaget, har hun aldri vært helt seg selv. Hun glemmer hvor hun er, og trenger noen rundt seg hele tiden. Hun har behov for omsorg. Alt ansvar falt på meg. Det føles som om jeg passer et lite barn. Jeg har jobb, hjem og familie hvordan skal jeg kunne fortsette slik? Jeg foreslo å plassere henne på et sykehjem, men broren min reagerte med sinne og anklaget meg for å være hjerteløs. Likevel vil han ikke ta henne til seg heller, for han bor jo med sin kone i hennes leilighet på Lade i Trondheim.
Vi har alltid vært en sammensveiset familie, en helt vanlig firkløver. Jeg og broren min er bare ett år fra hverandre i alder. Foreldrene våre fikk oss sent. Nå er jeg 36 og han er 35, mens mamma har blitt 72. Alt fungerte så lenge pappa levde.
Men så flyttet broren min for å studere i Bergen og ble boende der. Han giftet seg, og jeg flyttet tilbake til Trondheim. Der slo jeg meg ned. Først bodde jeg hos foreldrene mine, men da jeg ble gift, flyttet jeg og mannen min til en leid leilighet. Planen var å kjøpe en etter hvert og stifte familie. Slik så vi for oss framtiden.
For bare to år siden døde pappa. Mamma ble fryktelig trist, hun mistet gnisten og savnet ham mye. Hun ble gammel på et blunk, og helseproblemene kom i kjølvannet. For et halvt år siden fikk hun slag. Jeg trodde hun ikke kom til å klare seg, for hun slet med språket og kroppen lystret ikke. Litt etter litt kom hun tilbake, men hun ble aldri den samme psykisk.
Legene sa det ville være umulig å få henne helt frisk igjen. Dermed måtte jeg ta over omsorgen. Jeg og mannen min flyttet inn i morens leilighet, jeg sa opp jobben og begynte som frilanser, slik at jeg alltid kunne være i nærheten. Det gikk ikke an å la henne være alene. Da hun etter hvert kunne bevege seg mer, ble det ikke særlig enklere.
Hun stotret, gikk seg bort, vi måtte løpe etter henne og prøve å følge henne hjem. Hun gråt og var sikker på at pappa ventet på henne et sted. Kort sagt: Det ble aldri ro i huset. Jeg sov dårlig og fryktet hele tiden at hun skulle forsvinne. Jobben min ble lidende; jeg klarte ikke å konsentrere meg om noe over tid. Mannen min foreslo sykehjem.
Det koster mye en plass på et sykehjem kan lett komme opp i 30 000 kroner i måneden men om vi sammen bidrar, skal vi klare det. Mannen min sa: «Du har jo en bror, la ham ta sin del av ansvaret, det er rettferdig.»
Lenge visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, men så innså jeg at det ikke var noen annen løsning. Hvor lenge kan jeg holde på slik? På sykehjemmet vil hun få omsorg og medisinsk hjelp hele døgnet. Jeg har besøkt stedet, og alt virker bra. Men betalingen blir tung å bære.
Jeg tok mot til meg og fortalte broren min alt; jeg håpet han ville forstå. Han burde se virkeligheten. I stedet ble han rasende.
«Har du mistet vettet? Hvordan kan du sende din egen mor bort til fremmede? Du aner ikke hvordan hun har det der! Du er kald prøver du å kvitte deg med henne?», skrek han i telefonen.
Jeg prøvde å forklare meg, men han hørte ikke på. Så jeg fortsatte å ta meg av mamma. Tilslutt kjente jeg at kreftene tok slutt. Jeg tok opp samtalen med ham igjen, men han hadde ikke endret mening.
Egentlig ville jeg aldri svikte mamma hun oppdro oss, ga oss alt. Vi bodde ikke på barnehjem, vi hadde et godt hjem. Hun klaget aldri selv om det var tøft.
Vi skylder henne alt, men hvorfor skal jeg alene bære ansvaret? Hvis han ikke liker ideen min, kan han selv ta med seg mor hjem og vise sin godhet der.
«Du vet jo at jeg bor med kona i hennes leilighet. Hvordan skal jeg få henne til å ta ansvar for svigermor?» sa han. «Men du og mannen din bor jo med mamma derfor er det naturlig at dere tar dere av henne.»
Jeg sa til slutt at jeg kunne flytte ut og la ham og hans kone overta. Broren min nølte; han jobber jo og kan ikke avbryte hverdagen. Han mente jeg bare ville slippe min byrde.
Jeg føler meg fanget. På den ene siden skjønner jeg at et sykehjem ville lette livet vårt. På den andre siden frykter jeg å bli dømt som en utakknemlig datter. Mannen min støtter meg: «De vil ta godt vare på henne der, og vi har våre egne liv.»
Jeg bestemte meg for å vente én uke til. Hvis ikke broren min trer inn, må jeg sette grensene selv. Det vil bli best for alle. Jeg må finne roen og la mamma få den hjelpen hun trenger. Alle kan gi råd og kritisere, men bare den som står midt i ansvaret vet hvor krevende det er å ta vare på en syk person. Løsningen ble å stole på min egen vurdering, og huske: Selv den sterkeste trenger av og til hjelp og det er ikke urettferdig å spørre om det.
