I dag kjørte jeg fra Oslo City med sønnen min, Henrik. Ved siden av oss stod en dame med et barn som så ut som han var omtrent like gammel som Henrik.
Bussen var ganske full av mennesker. Jeg la merke til en ung gutt som satt med ørepropper og lyttet til musikk, så jeg spurte pent om han kunne gi fra seg plassen sin til oss. Han reiste seg med det samme, og både jeg og Henrik satte oss ned. Henrik ga ham til og med en liten sjokolade som takk. Gutten ble litt flau, men smilte tilbake.
Etterpå så jeg at damen ved siden av meg prøvde å gjenta det jeg hadde gjort bare på en helt annen måte. Hun begynte faktisk å nappe i genseren til en mann som satt og blundet. Han reagerte ikke med det samme, så hun begynte etter hvert å rope høyt. Mannen tok av seg øreproppene og virket både forvirret og irritert. Han skjønte ikke hva som foregikk.
Ser du ikke at jeg har med meg et lite barn? Flytt deg! ropte hun så høyt at til og med barnet hennes ble redd og begynte å gråte. Jeg har ikke lyst til å gi fra meg plassen! svarte mannen tydelig provosert.
Og ærlig talt, jeg forstår mannen godt. Han skylder henne ingenting, og ingen fortjener å bli snakket til på den måten. Jeg foreslo at sønnen hennes kunne sitte ved siden av Henrik, men nei for henne handlet det tydeligvis mest om å lage drama.
Jeg har aldri oppført meg slik. Hvis jeg trenger hjelp, spør jeg alltid høflig. Om noen gir barnet mitt plass, viser jeg stor takknemlighet. Hvis de ikke gjør det, respekterer jeg det det er jo deres valg. På alle disse årene har ingen nektet meg, og jeg tror det handler om måten jeg spør på.
Kanskje fordi jeg aldri har ropt eller skjelt ut folk jeg ikke kjenner.
