Da jeg var liten, drømte jeg om å bli voksen slik at jeg kunne bestemme selv: spise akkurat det jeg hadde lyst på, legge meg når jeg ville, gå ut uten å spørre noen om lov. Nå smiler jeg av den naive, lille utgaven av meg selv. Virkeligheten traff meg hardt den dagen jeg begynte å bo alene: vasking, matlaging, husleie, regninger, handling… alt på én lønn som nettopp strakk til. Jeg trodde frihet handlet om å velge hva jeg skulle spise til middag. Jeg visste ikke at det egentlig betydde å regne ut om jeg hadde råd til både ris og såpe samtidig.
En dag merket jeg at det var uker siden jeg hadde sittet ned til en rolig frokost. Jeg stod opp, dusjet, reddet opp sengen så vidt, og løp for å rekke bussen. På veien kom jeg på at jeg ikke hadde svart på en jobbmail, at jeg måtte betale internett før fredag, og at kortet nesten var tomt for kroner. “Voksenfriheten” ble til en liste med oppgaver, ikke en oppfylt drøm.
Når jeg endelig kom hjem om kvelden, traf trøttheten meg som et tonn murstein. Jeg åpnet kjøleskapet og håpet på noe som kunne lage seg selv, men nei jeg måtte vaske, skjære opp ingredienser, lage mat, og så vaske igjen etterpå. Noen ganger spiste jeg bare brød og gulost, bare for å slippe å ta frem stekepanna. Men selv da fikk jeg ikke hvile, for tankene surret: vannregningen er høy, jeg må sjekke lekkasjen på badet, klærne fra morgenen lukter fordi jeg glemte å henge dem opp.
Venner sa stadig: “Kom, la oss møtes.” Men hver gang vi prøvde å få det til, hadde alle sine problemer: én satt med overtid, en annen passet sykt familiemedlem, en tredje hadde ikke råd, og en fjerde var bare utslitt. Som tenåringer så vi hverandre nesten hver dag; nå gikk det en måned mellom hver gang vi møttes. Og når vi endelig samles, handler samtalen om hvor slitne vi er, regninger, vond rygg. Vi er unge, men høres ut som bestemødre og bestefedre.
Det tyngste var å innse at ekte hvile ikke finnes. Selv helgene var fulle av to do-lister: klesvask, gulvvask, planlegging av uka, handling, fikse noe som er ødelagt. En lørdag tok jeg meg i å gråte mens jeg vasket gulvet, for jeg tenkte: “Selv når jeg har fri, har jeg ikke fri.” Som barn kalte jeg det frihet, men egentlig hadde jeg bare begynt å gjøre alt det voksne gjorde for meg før uten at noen kunne hjelpe.
Jobben ble heller ikke som jeg hadde håpet. Jeg trodde arbeid ga mestringsfølelse. Jeg visste ikke at det betød å smile når jeg egentlig ikke ville, holde ut dumme kommentarer, jage mål som flytter seg hele tiden, og se store deler av lønna forsvinne til ting jeg aldri engang ser. En dag satt jeg og regnet ut om jeg skulle bruke pengene på lunsj, eller spare dem til månedskortet på bussen. Ingen sa det til meg som barn. Ingen forklarte at voksenlivet er en evig serie mentale utregninger.
Jeg trodde å bli voksen betydde frihet. Men egentlig er det en merkelig balanse mellom utmattelse, ansvar, og noen få, korte øyeblikk av fred.
