Denne situasjonen var som et merkelig slør jeg svevde gjennom. Jeg giftet meg da jeg var 25 år gammel, som om jeg plutselig våknet i en gammel leilighet i Oslo med vegger som pustet i takt med mine egne tanker. Et år senere fødte jeg min datter, Liv. Alt virket tilsynelatende stille mellom oss, som en søvnig ettermiddag på landet, men det var bare et lag av snø som skjulte veien under.
Etter hvert begynte mannen min, Henrik, å kalle meg lat. Jeg hadde vært i mammaperm, druknet i timevis som forsvant i tåke, og mente visst at det ikke var et virkelig liv. Min lønn, som tikket stille inn på kontoen fra en deltidsstilling, var ikke mye, men den var i alle fall min. Han fikk litt mer enn meg, men det betydde ingenting i dette drømmens rare regnestykke.
“Etter ekteskapet ser man bare svigermors innflytelse,” pleide han å si, mens han drømte seg vekk til en hytte i fjellet der hans mor, Inger, hersket over grønnsaksbedene. Alt var for ham rett og riktig i hennes verden hun sto opp med fuglene, kalkulerte alt i hodet, løftet to barn fra bæremeiser til voksenliv. Jeg? Jeg skulle gjøre det samme, mente han, men sprang mellom skiftarbeid og heltidsstilling, følte meg alltid utmattet, som et lam på vinterbeite.
Jeg forsøkte å bli som svigermor. Vannslange i hånden, jord under neglene, hjelpe til både ute i drivhuset og inne med rullende matpakkesmørbrød. Når Liv begynte på skolen, satt jeg sammen med henne over leksene til ordene begynte å danse på arket. Men bekymringene vokste, som om trappen hjem alltid fikk et nytt trinn. På jobb måtte jeg gjøre alt mulig, men lønna var beskjedne kroner. Overtid. Slitenhet. Avhengigheten av Henrik, som lo av meg, mens jeg lot som jeg ikke hørte. Jeg ville ikke være hun som ble skilt, den som fratok barnet sitt en far.
Alle vet jo, på sitt vis, at om du lar noen gå over grenser, klatrer de snart på skuldrene dine. Og jeg, som følte meg tyngre for hver replikk, fortalte Henrik at jeg ikke orket mer nattvakter, at jeg ikke kunne ta ekstra jobber. “Ok,” sa han, “da gir jeg deg bare så mye av lønna mi som du selv tjener, resten sparer jeg til meg selv.” Rettferd, sa han. Forholdet vårt hang i en usynlig tråd, og så… revnet det.
Jeg innså, lik en drømmer med åpne øyne, at det ikke kunne fortsette. Alt maset hans, all moralen, all referansen til moren hans slo små revner i veggene våre. Den dagen han sa: “Hvis du ikke finner deg en ordentlig jobb, drar jeg til mamma,” begynte noe nytt å spire i meg. Jeg klynget meg til tanken. Men det tok tre lange, frosttunge år før jeg faktisk sendte ham tilbake til Inger. Jeg fant en annen jobb, gjennom en venn en godt betalt en, som betalte lønn i solide norske kroner. Hva jeg gikk gjennom i de årene, ligger pakket inn et sted bak pannen min. Vi skilte lag. Fordelte tingene. Byttet leiligheter. Det ble krangler og uvennskap.
Nå lever jeg i ro. Jeg og Liv, glir gjennom dagene i fred, uten Henrik. Egen leilighet, min egen jobb, rutiner som føles mine. Kanskje har jeg ikke nådd noen drømmetopp, men jeg har alt jeg trenger.
Familien min prøver fortsatt å spleise meg med noen. Noen tror jeg er en ulykkelig, skilt kvinne som bare kan bli hel av en ny mann. Men hvorfor skulle jeg dette? Jeg har hatt en mann. Kanskje jeg burde bære et skilt i pannen: “Ung, pen, men ikke interessert i kjærester. Lykkelig med datteren min. Ikke klar for å knuse drømmen min en gang til med et nytt ekteskap.” Henrik er lykkelig nå, han også sammen med moren sin der oppe i fjellene.
