«Vi skal ha lilla tapet», sa mannen min til meg. «Ser du ikke at det ikke passer til gulvet? Bedre med beige»
«Moren min liker ikke beige, det vet du jo», svarte han.
«Men jeg vet at moren din liker alt som er gratis», svarte jeg.
Svigerinnen min hadde nevnt i forbifarten en gang at det hadde vært fint om noen kunnet pusse opp leiligheten hennes. Jeg sa ingenting. Men mannen min tente på ideen det var jo moren hans, tross alt. Jeg var imot, men jeg tidde.
Det var jo ikke egentlig min sak. Hvis han først må gjøre det, så la ham gjøre det. La henne gjøre det også. Svigermor la raskt lista: Hun ville bare ha resultater. Ikke et takk. Bare en ønskeliste.
«Sarah, det er ikke gratis oppussing, det er fra sønnen min», forsikret Erik meg om.
Selvfølgelig er det det.
Hun elsker alt som er gratis. Det sier hun bestandig til Erik. Hvis hun ikke fikk det som hun ville, ble det gjort på nytt. Jeg hadde rett. Til slutt stod oppussingen ferdig, og moren kom tilbake. Hun så seg rundt i leiligheten og sa:
«Dette ser ikke bra ut. Tapeten er ikke helt som jeg så for meg. Kjøkkenet heller ikke. Og hva slags skap er dette? Alt er så dårlig gjort at jeg har ikke ord. Jeg burde nesten saksøke dere.»
«Hvem skulle du saksøkt? Din egen sønn som har brukt sine egne penger?»
«Slapp av, Sarah. Jeg bare tuller.»
Det var helt tydelig at svigermor ikke var i spesielt godt humør. Hun hadde nok sett for seg en dyr oppussing, men fikk en helt alminnelig variant. Alt var nytt og pent, men ikke så luksuriøst som hun hadde håpet. Derfor likte hun det ikke. Erik og jeg har ikke råd til dyre løsninger. Vi gjorde virkelig alt vi kunne, men mamma sa ikke engang takk.
«Sarah, jeg tror ikke mamma liker oppussingen vi gjorde», sa Erik til meg en kveld.
«Selvfølgelig gjør hun ikke det! Er det noensinne noe din mor liker da?»
«Hun ville ha noe finere»
«Vi har ikke råd til mer.»
«Kan vi kanskje ta opp et lån da?», kom det plutselig fra svigermor.
Jeg var sikker på at hun ikke hadde hørt etter i det hele tatt. For sin mors skyld kunne Erik nok ha tenkt seg å ta opp et lån, eller lånt av noen, og betalt tilbake når vi hadde råd. Kanskje til og med gitt henne litt ekstra kroner. Men for min del føltes det nok. Erik tok ordet:
«Mamma, lån er uaktuelt. Du vet godt hva jeg mener om det. Dessuten, det er jo bare oppussing. Alt er pent og gjort skikkelig. Hva mer er det du vil ha?»
«Kunne vi i det minste ta kjøkkenet en gang til?» svarte hun surt, før hun gikk.
«Erik, hun har virkelig mistet all blygsel», sa jeg.
«Sarah, du vet hun er litt vanskelig å ha med å gjøre.»
Byggevaren var full av folk. Jeg holdt en ny voksduk i hendene, Erik sto med noen rørdeler. Det så ikke ut som vi tok med oss noe som helst, men da vi kom til kassen, ble regningen ganske høy. Sånn var det bare. Det tok nok aldri slutt.
Plutselig stoppet jeg midt i butikken.
«Du sa vi ikke hadde mer penger til dette.»
«Du har rett, vi måtte faktisk låne litt.»
«Jeg har fått nok!» Jeg la duken tilbake på hylla. Den får hvem som helst kjøpe. Vi har faktisk gjort vårt for din mor. Hvis du låner mer penger nå, da er det for mye. Ikke kom hjem og krangle med meg!» Jeg snudde og gikk mot døren, Erik etter. Det er tross alt moren hans, men nok får være nok.
I dag har jeg lært at uansett hvor mye man gjør for noen, så må man noen ganger trekke en grense både for seg selv og for lommeboken.
