Da jeg var student, traff jeg en fyr som ikke kom fra en rik familie og hadde heller ikke en fast inntekt. Samtidig ble jeg oppvartet av en klassekamerat med foreldre som eide halve Drammen, og en lommebok som aldri sa stopp. Som jente fra en familie der grovbrød ofte erstattet bursdagskake, drømte jeg om et liv som ikke innebar å telle kronene før hver dagligvarehandel. Da kjæresten min fridde, sa jeg nei takk, og trygget meg inn i armene på han med sølvskjeen fra Bærum. Selv om jeg egentlig elsket kjæresten min, var det pengene som fikk førsteplassen på pallen hos meg.
Uheldigvis viste min nye ektemann seg å være alt annet enn familiemann. Han sverget til det livet som kom lett, og hadde omtrent like mye respekt for hardt arbeid som en katt har for fiskeskinn. Da foreldrene overlot familiebedriften til ham, gikk bedriften rett ned i grøfta, og formuen smeltet bort som snø i april. År etter år levde vi på foreldrenes penger, mens ektemannen min tilbrakte dagene med å dyrke den interne filosofien om at initiativ er overvurdert. Da jeg tilbød ham en jobb via bekjente, takket han pent nei å jobbe for andre var visst ikke i stjernebildet hans.
Nylig møtte jeg en gammel venninne, og hun kunne rapportere at min eks-kjæreste hadde blitt en suksessfull gründer og levde det glade liv med sportsbil og flott leilighet på Frogner. Han hadde klatret opp fra samfunnets bakbenk og nå skinte han. Da jeg hørte dette, ble det fullstendig kaos i følelsessenteret mitt. Kjente jeg fortsatt kjærlighet? Absolutt. Og jeg unte ham alt i verden. Ifølge venninnen min var han fortsatt singel, og jeg begynte å lure på om kanskje, bare kanskje, jeg hadde en sjanse nå. Tiden hadde gått, og jeg så endelig klart den bommerten jeg hadde gjort.
Når jeg ser tilbake, angrer jeg på at jeg valgte penger og trygghet fremfor kjærlighet og gnisten som fulgte med. Jeg burde satt mer pris på forbindelsen jeg hadde med kjæresten min og valgt en vei der kjærligheten fikk lede meg, og ikke bare kroner og ører. Nå sitter jeg igjen med konsekvensene og er klar over at jeg kanskje har mistet muligheten til å ha et liv med ekte innhold, sammen med han jeg egentlig elsket.
