Rebekka, som var matematikklærerinne, forberedte seg til å feire bursdagen til sin kjære venn og kollega, som hun hadde gått sammen med til skoleporten hver dag i hele førti år. Tidlig en morgengry valgte Rebekka nøye ut en pen bluse og et stilig skjørt. Til tross for uværet som nylig hadde herjet, og de mange vanndammene utenfor, tok hun veien til butikken for å kjøpe kake og blomster til venninnen. Mens hun gikk langs fortauet, kom en bil med ei lysblond kvinne bak rattet farende og skvettet sølevann over Rebekka og gavene hun bar.
Kvinnen ropte spydig ut vinduet: “Bestemor, hvor skal du så fint kledd? Klokka er jo mye! Bestemødre burde sitte hjemme på denne tiden.” Ordene traff hardt, og Rebekka følte seg både irritert og ydmyket. Hun svarte bestemt: “Jeg har viktige ting jeg må gjøre! Skam deg!” Situasjonen eskalerte raskt da den blonde kvinnen begynte å klandre Rebekka for at hun hadde gått for nær dammen.
I det øyeblikket åpnet døren til et hus i nærheten seg, og ut steg en stor, velkledd og velstående mann. Nysgjerrig på oppstyret spurte han: “Hva skjer her ute?” Den blonde kvinnen svarte med det samme: “Denne gamle dama lager bare trøbbel, og nå forstyrrer hun meg!” Men i samme øyeblikk mannen festet blikket på Rebekka, bredte et varmt smil seg over ansiktet hans da han gjenkjente henne. “Rebekka, så hyggelig å se deg igjen!” ropte han og omfavnet sin gamle favorittlærerinne fra skoletiden.
Da han forstod at det var hans egen sekretær som hadde oppført seg ubetenksomt mot Rebekka, ba han straks om unnskyldning på vegne av kvinnen. Han insisterte på at hun skulle beklage ordentlig, og motvillig mumlet den blonde: “Unnskyld.” Mannen følte seg opprørt over oppførselen hennes, og bestemte seg for å gi henne sparken på flekken.
Så hjalp han Rebekka hjem, ventet mens hun skiftet til tørre klær og gikk selv for å kjøpe friske blomster og en stor bløtkake. Sammen kunne de feire bursdagen til den trofaste kollegaen, og det hele ble et minne om vennskap, respekt og kjærlighet som varmet langt inn i hjerte og sinn.
