Jeg og mannen min ble helt satt ut! sa Ingrid, femti år gammel. Det han gjorde, den unge mannen, var å overlate hele graviditeten til henne. Det er ikke akkurat et eventyr, det finnes ikke ord Han sendte henne til abort, og kastet henne ut av leiligheten de leide. I tillegg ropte han overalt at barnet ikke var hans at hun hadde blitt gravid på egenhånd, liksom. Han har tappet meg for all energi, helt ærlig! Jeg skjønner Mot slutten, rundt tre uker før hun skulle føde, roet han seg visst litt, jeg hørte at han ringte Ida og snakket normalt, spurte om helsa hennes, hvordan det gikk med babyen, hvem det kom til å bli, og når. Men han kom ikke en eneste gang mens hun bodde hos oss, han kjøpte ikke engang en lue til barnet, ikke et eple
På torsdag fikk jeg et barnebarn! I morgen skrives de ut. Datteren min og mannen min sa at Magnus skulle komme og hente dem fra sykehuset. Vi var helt lamslåtte! Etter alt som hadde skjedd
Vel kanskje han prøver å komme på bedre tanker? Burde vi gi ham en sjanse? Jeg vet ikke hvor han skal gjøre av seg, men jeg og faren min er helt imot det. Jeg har sagt det før, jeg har aldri sett noe som helst støtte fra ham gjennom hele graviditeten. Hvor skal han ta henne og barnet? Ida sier han har leid en ettromsleilighet For et tull, med en nyfødt i et slags pensjonat, ikke engang i Oslo, men et sted ingen kjenner til! Idas far sa hvis den drittsekken kommer på besøk, snur vi og drar, og du kan fortsette livet som du vil
Ida, datter til Ingrid og ektemannen, er tjueseks år gammel. En vakker jente, den dyrebare datteren deres, det eneste barnet i familien. For omtrent halvannet år siden begynte Ida å treffe Magnus, som foreldrene aldri har vært særlig begeistret for.
Han har ingen utdanning, gikk på grunnskolen, men ifølge ham, på en eller annen tåpelig måte, tok han aldri eksamen i tiende klasse. Ingrid mistenker at han ikke engang tok eksamen i niende, men han sier ikke slikt, for ikke å framstå som stakkarslig.
Magnus jobber som bærehjelp i et møbelfirma og håper å tjene godt. For en mann uten utdannelse det er helt okei. Den offisielle lønnen hans er latterlig, men han får mest gjennom deltidsjobb og tips. En kunde bestiller for eksempel nye møbler, og guttene leverer det, tar ut de gamle møblene, demonterer dem, og bærer dem bort. Noen ganger er de gamle greiene ganske fine, kan til og med selges, og eieren bryr seg ikke ta det og gjør hva du vil.
Han skraper sammen noe, og det går ganske greit.
Ida har universitetsutdanning, er ekspert i markedsføring, jobbet i reklamebyrå før hun skulle bli mor, gikk i dress og høye hæler, møtte menn på samme nivå som henne. Men plutselig dukket denne Magnus opp på livsveien hennes. Noen møbler ble levert til Idas kontor, eller noe sånt. Og så møttes de.
De begynte å bo sammen, mot alle odds! forteller Ingrid, med lett fortvilelse. Alle vennene hennes var sjokkerte, ingen skjønte noe!
Så kom graviditeten, helt uventet. Magnus var desperat etter å slippe unna ekteskap og brukte ni måneder på å tappe hele familien for nerver. Ida flyttet hjem til oss og vi forberedte oss på baby. Vi pusset opp Idas gamle rom, kjøpte babyklær, betalte for fødsel på en god privat klinikk.
Og nå kom han, viftet med fingeren og alt vi har gjort, betyr plutselig ingenting! Ingrid er nær ved å gråte. Hun er klar til å forlate oss og dra med ham, til en eller annen leilighet med babyen. Er det slik ordentlige foreldre burde gjøre i en sånn situasjon? Skal vi la henne gå og ønske henne lykke til? Bare vente til neste gang hun kommer tilbake, gråter og går barfot? For det skjer jo, før eller senere!
Synes du det er greit å gi barnet ditt et ultimatum: “Hvis han kommer, drar vi? Er det riktig å støtte barnet sitt i det valget? Hun har bestemt seg for å tilgi og gi mannen hennes en ny sjanse, så sånn er det.
Eller er det foreldrene som fortjener forståelse?
