Moren min er nå 73 år gammel. Hun er en ganske moderne kvinne til tross for sin respektable alder, og hun er fortsatt meget aktiv. I førti år levde hun i et lykkelig ekteskap med vår far. Vi kunne ikke vært mer takknemlige for at vi var så heldige å bli født inn i en slik familie.
Pappa og mamma elsket hverandre høyt, og da pappa døde da mamma var 63, var det så vidt hun klarte å holde ut. Vi støttet henne så godt vi kunne, og tilbød henne til og med å flytte inn hos en av oss, men hun avslo. Hun sa hun hadde venner der hun bodde, og ville fortsette å bo i den samme lyse leiligheten der hun hadde delt så mange gode år med pappa.
Etter hvert som årene gikk, ble sorgen mindre, og etter hvert kunne mamma snakke om pappa uten å få tårer i øynene. Vi kunne sitte sammen ved middagsbordet og le over glade minner fra fortiden. Hun virket til og med litt yngre.
En dag dro jeg og broren min, med familiene våre, på besøk til mamma. Allerede i døra sa hun at hun hadde en mann hjemme, en god venn, og at vi skulle vise ham respekt. Vi ble nokså overrasket, for mamma hadde tidligere sagt at hun ikke ønsket å innlede noe nytt forhold.
Hun hadde alltid sagt at det var bedre å klare seg alene enn å ta vare på en mann i gamle dager. Hun trengte ikke menn, sa hun. Men her satt altså en venn til bords. Vi skjønte jo, vi er voksne mennesker, at det ligger mer bak ordet venn. Vi visste ikke helt om vi skulle si noe til mamma, men det føltes ubehagelig. Samtidig er hun en moden kvinne som har opplevd mye. Det er hennes beslutning om hun vil ha et forhold til noen, og vi ville selvsagt støtte henne uansett.
Vi satte oss til bordet. Mannen het Eivind. Han var rundt seksti, med mørkt hår og dyr dress. Utseendet tilsa at han kunne være forretningsmann, men han var egentlig bare pensjonist. Han pratet mye og fortalte mange vitser og morsomme historier. Det irriterte oss at han aldri sa noe om seg selv og alltid skiftet tema når vi spurte. Kort fortalt: vi likte ham ikke. Det ble ikke bedre av at han, allerede ved første møte, spurte broren min om å låne penger. Da skjønte vi tegninga. Vi forsto det, men ikke mamma.
Mamma, med tårer i øynene, ba broren min om å hjelpe ham, og han gjorde det. To dager senere fikk vi en melding. Eivinds datter ringte og fortalte at faren hennes var en svindler. Han finner eldre enslige kvinner, sjarmerer dem og lever på deres bekostning. Når pengene tar slutt, stikker han av. Slik har han lurt minst ti kvinner. Jeg ringte broren min med en gang, og han forsøkte å kontakte Eivind, men nummeret var ikke i bruk. På adressen han hadde oppgitt bodde det noen helt andre mennesker. Broren min mistet pengene, og mamma fikk hjertet sitt knust.
Av denne opplevelsen lærte vi hvor viktig det er å være varsomme og beskytte dem vi synes mest om. Tillit er verdifullt, men man skal aldri glemme å tenke seg nøye om, selv når hjertet er stort.
