«En fremmed gjest»
På begynnelsen av mobiltelefonenes tid var vi nygifte. Vi flyttet inn i et nytt hus. Leilighetene der var rett og slett fantastiske. Planløsningene ga et ordentlig «WOW!». Alt falt oss i smak, bortsett fra naboene våre i oppgangen, de virket litt usympatiske. Jeg var ung, men en temmelig streng dame, hadde en ansvarsfull stilling og var vant til respekt. Mannen min pleide å spøke og tiltale meg med fornavn og etternavn.
En dag kommer jeg ut hjemmefra og møter den nye naboen. Ingen hei, ingen smil, bare går rett forbi! Jeg bestemte meg for å betale med samme mynt ingen hilsen fra meg heller! Jeg satte opp et kaldt fjes og lot det bli med det.
Så kom dagen for innflytningsfesten! Vi inviterte slekt og venner til å feire dette gledelige nye kapittelet. Feiringen dro kanskje litt vel ut, men det var lørdag, og klokka var ikke engang halv tolv. Plutselig ringer det på døra. Jeg åpner, og der står naboen og sier bestemt at det er sent. Tenk det! Sier JEG bør dempe meg – på en lørdagskveld før midnatt! Han unnskylder seg og sier kona har vondt i hodet og trenger søvn. Jeg ble både sjokkert og irritert.
Etter den kvelden overså jeg dem fullstendig. Selv om vi gikk ut i gangen samtidig, så jeg rett frem. Mannen min fortsatte å hilse, men jeg gjorde det i hvert fall ikke! De måtte lære å oppføre seg blant ordentlige folk! Stolt og urokkelig som jeg var.
En periode møtte vi dem ikke i det hele tatt. Men en kald kveld da det snødde kraftig, kom vi hjem og så en ung kvinne utenfor døren til oppgangen. Hun lyste opp da hun så oss: «Jeg er søsteren til naboen deres. Jeg kommer langveisfra og har ventet her i tre timer allerede. Kan jeg få stå litt i oppgangen? Det er fryktelig kaldt ute!» Ute herjet vinden og snøen.
Vi slapp henne inn. Jeg spurte henne strengt: «Du er ikke herfra? Hvor er bagasjen din?» Hun forklarte at hun hadde satt koffertene sine på oppbevaring, og at hun trodde svogeren ville hjelpe henne å hente dem dagen etter. «Det var for tungt i dette været», sa hun.
Jeg gikk inn på kjøkkenet og begynte å tenke: «Hvis de ikke har hentet en slektning som har kommet langveisfra i slikt vær, kanskje hun ikke er noen søster i det hele tatt! Kanskje en bedragerske som vi selv har sluppet inn?» Mistanken begynte å vokse.
Vi skulle spise middag, men jeg klarte ikke tenke på annet enn den fremmede på gangen vår. Jeg kikket ut i kikkehullet, der satt hun tålmodig med ryggen mot den kalde veggen. Mannen min kalte meg til bordet, men jeg ble bare sittende og tenke på henne. Han foreslo å invitere henne til middagsbordet. Jeg var skeptisk: «Vi kan da ikke slippe hvem som helst inn i huset vårt!» Men jeg tok med en stol ut i gangen til henne. Strengt spurte jeg: «Hvorfor har ikke søsteren din møtt deg da?» Hun svarte forsiktig: «Jeg ville overraske henne! Hun skal føde snart, og har hatt en vanskelig graviditet, derfor kom jeg for å hjelpe til litt.» Jeg tenkte for meg selv er hun virkelig gravid? Det har jeg aldri lagt merke til!
Hvert femte minutt gikk jeg til døren og så gjennom kikkhullet. Hun satt rolig på stolen og ventet. Mannen min sovnet kjapt, men jeg fikk ikke sove. Så for meg all slit og tidsbruk for å komme hit hun var nok utslitt.
Klokka nærmet seg midnatt. Jeg spratt opp, tok på meg morgenkåpe og gikk sint ut i gangen: «Nå får du komme inn og sove her hos oss!» Hun ble overrasket, men takknemlig og prøvde å protestere, men jeg ga meg ikke. Ga henne en morgenkåpe og et håndkle, og sendte henne i dusjen. Så insisterte jeg på at hun måtte spise, og re opp i gjesterommet til henne. Omsorgsfull og litt rørt.
Jeg la igjen en lapp til naboene: «Søsteren din er hos oss. Ikke kom før kl. 6:00.»
Klokken åtte om morgenen ringer det på. Utenfor står en lykkelig nabo. Det viser seg at kona hans hadde født en gutt den natta. «Skjønner du, jeg har fått en sønn! VI har fått en sønn!» Jeg kjente et øyeblikk at gleden hans smittet over, og det føltes nesten som min egen glede. En merkelig følelse – noe stort og lyst hadde skjedd.
Snart var mor og barn hjemme igjen. Naboen så på meg med takknemlighet fordi jeg hadde tatt inn lillesøsteren hennes den natten.
Noen ganger tror vi at vi kjenner oss selv og andre så godt, vi dømmer og går i krig mot noen. Men så kommer det et øyeblikk hvor all irritasjon forsvinner. Da forstår vi at man bare kan virkelig leve med åpent hjerte. Det lærte jeg av en fremmed gjest.
