Jeg er helt sikker på at vi absolutt ikke er forpliktet til å forsørge svogeren min og familien hans, og i hvert fall ikke skaffe dem en leilighet. Aller først vil jeg bare understreke at den treromsleiligheten vi bor i, er min. Jeg kjøpte den mens den var i elendig stand rett før vi giftet oss så du kan jo forestille deg hvordan det så ut. Ytterdøra var så dårlig at den bare sto lent inntil karmen, ikke en gang festet skikkelig. Men prisen var god, og jeg har tatt resten litt etter litt. Men det er ikke egentlig det jeg vil snakke om.
Da jeg møtte mannen min, hadde jeg allerede pusset opp to av rommene og fått på plass noen møbler leiligheten var allerede ganske hjemmekoselig. Mannen min var kjekk, til å stole på og bodde i en leid leilighet. Etter noen måneder sammen flyttet han inn hos meg. Etter bryllupet gjorde vi et barnerom klart, og først fikk vi en gutt, senere en jente.
Alt var perfekt, helt til idyllen en stormfull høstkveld ble knust av svigermoren min. Hun kom uanmeldt, med kofferter og tårer:
Kan jeg bo hos dere en stund? Sønnen min har tatt med seg dama si inn i min leilighet. Kanskje de får det til og er sammen for evig og alltid. Jeg skal ikke bli lenge, jeg kan hjelpe dere, hente barna i barnehage og på skole og lage middag til dem. Jeg har jo bare deg igjen!
Hun gråt, så jeg slapp henne inn. Jeg lot henne få det største rommet. Hun hadde vært pensjonist lenge, tok seg av barna som hun lovet, men dro aldri hjem igjen yngstesønnen hennes holdt nå på å skape sitt eget hjem i hennes gamle ettromsleilighet, sammen med sin unge kone og hennes to barn; det ene var deres felles, det andre hadde hun fra før.
For mange år siden giftet svogeren min seg rett etter videregående med en ung jente. Svigerforeldrene mine solgte da leiligheten sin, kjøpte en liten leilighet til seg selv og en toroms til sønnen sin. Ikke lenge etter døde svigerfaren min.
Svogeren min og hans første kone fikk to barn sammen, så skilte de seg og han lot familien bli igjen i leiligheten. Nå bor hans ekskone der med sin nye mann og tre barn. Etter skilsmissen flyttet han hjem til moren. «Mamma, nå flytter jeg inn hos deg. Jeg er fri og har store planer. Jeg skal ordne meg, skaffe meg egen leilighet.» Men ingenting gikk som han håpet. Ikke lenge etter flyttet han inn sin nye kjæreste hos moren sin.
Hver helg tok svigermor med seg både barna fra hans første og andre ekteskap hjem til oss. Det var fullstendig kaos.
Et år senere ba jeg svigermoren min finne en løsning på bosituasjonen sin. Igjen begynte hun å gråte og ble hysterisk.
Jeg måtte snakke med svogeren min og be ham flytte ut av leiligheten til moren min. Men han nektet å flytte fra foreldrenes leilighet. Han sa at han har barn, dårlig lønn og ikke råd til egen leie. Hva skal jeg gjøre i en slik situasjon?
Forholdet mitt til svigermoren min har blitt så dårlig at jeg knapt orker å gå hjem fra jobb lenger. Jeg bestemte meg for å ta det opp med mannen min, og jeg sa rett ut at han måtte finne en løsning for moren sin ellers kom jeg til å søke skilsmisse.
Ordene mine slo ned som lyn for mannen min, for han ante ikke hvor han skulle gjøre av moren sin; han ville jo ikke kaste henne ut på gata.
Jeg sa at hun kunne få leie en egen leilighet; vi har råd til det. Men svigermor nektet bestemt å bo til leie, og mente heller at vi skulle leie en toromsleilighet til svogeren min og familien, slik at hun kunne komme tilbake til oss.
Dette syntes jeg var skamløst, og jeg sa rett ut at hvis ikke svigermor flytter ut innen en uke, setter jeg bare sakene hennes ut på gangen. Hva skal jeg ellers gjøre?
Jeg mener virkelig ikke at vi skal forsørge svogeren min og hele familien hans og slett ikke stille leilighet til rådighet for dem!
