Jeg har nylig blitt kjent med ei jente, som umiddelbart slo meg som utrolig vakker. Vi gikk ofte tur sammen, dro på kjøreturer utenfor Oslo, satt på kafé og gikk på kino. Men selv om det var hyggelig, føltes det ikke nok for meg. Jeg ønsket å være sammen med kjæresten min hele tiden, ikke bare på dater. Uten å somle, fridde jeg til henne. Hva var poenget med å vente? Vi elsker hverandre, vi har det bra sammen. Vi flyttet inn sammen og ble bare enda bedre kjent. Så giftet vi oss.
Men moren min likte ikke Ingrid fra første stund. Hun sa det rett ut til henne. Ingrid nektet å bo sammen med moren min. Selv ønsket jeg egentlig at vi alle skulle bo sammen. Vi hadde en toroms leilighet; ett rom til oss og ett til mamma. Men Ingrid ville ikke engang diskutere det, hun insisterte på at jeg skulle bo med henne i studentboligen. Da vi giftet oss, flyttet vi inn der, akkurat slik hun ville.
Jeg har aldri forestilt meg å bo i studentbolig og under slike forhold. Først og fremst likte jeg absolutt ikke de felles badene og toalettene. I starten syntes jeg alt var så flaut, jeg klarte nesten ikke å vaske meg der. Og kakerlakkene? Overalt krøp de. Hvordan skulle man leve i sånt? Ingrid brydde seg ikke om dette. Hun sa at de ikke hadde spist noen ennå og ikke kom til å gjøre noe, og at jeg overdrev. Det var umulig å bli kvitt dem, det var rot og skitt allesteds. I naborommet bodde et ektepar, som kranglet ustanselig.
På den andre siden bodde en familie med ei lita jente som gråt og skrek hele tiden. De holdt ikke bare foreldrene våkne, men også oss. Nylig oppstod det konflikt med en nabo. Han drakk for mye om natten og begynte å slåss, så jeg måtte roe ham ned. Siden da forsøker han å plage meg og blande meg inn i konflikter. Jeg vil absolutt ikke være der. Jeg har allerede foreslått til Ingrid at vi burde leie en leilighet.
Men hun nekter. Hun sier hun er vant til å bo der og at hun er lykkelig. Hadde det vært vår egen leilighet i Oslo, kanskje. Men leieprisene er skyhøye, opp mot 15 000 kroner måneden jeg måtte brukt hele min lønn på husleien. Mamma foreslo at vi kunne bo hjemme hos henne igjen. Hun lovet å ikke blande seg inn i forholdet vårt. Men Ingrid vil overhodet ikke høre på noe flytteprat.
Nå har hun begynt å snakke om barn. Hun tror et barn vil gjøre oss sterkere og lykkeligere. Jeg vil jo gjerne ha barn, og jeg drømmer om å bli far. Men så snart jeg tenker på hvilke forhold barnet skulle vokse opp under, mister jeg lysten. Evige nabokrangler og skrik hele tiden… Av og til tenker jeg på at vi burde skilles. Ikke fordi jeg ikke elsker kona mi, men fordi omgivelsene er uegnet for et ordentlig liv.
Jeg vil at vårt framtidige barn skal vokse opp under gode forhold. Jeg vet ikke hvor lenge jeg klarer dette. Nervesystemet mitt er allerede kjørt. Ingrid vil ikke inngå noe kompromiss. Jeg har lært at kjærlighet ikke bare handler om følelser det avhenger også av viljen til å finne løsninger sammen. Uten kompromiss mister selv det sterkeste forholdet sin styrke.
