Jeg vokste opp i en stor familie på bygda, som nummer to eldst av ti søsken. Helt fra jeg var liten, måtte jeg ta ansvar hjemme alt fra matlaging, kleshåndtering og barnepass av de yngste, til hagearbeid og stell av dyrene på småbruket vårt. Arbeidsmengden tok nesten knekken på meg, og ofte sovnet jeg idet hodet traff puten.
Da jeg ble myndig, begynte foreldrene mine å mase på at jeg måtte gifte meg. De mente det var en munn mindre å mette i huset, og tok ikke hensyn til hva jeg ønsket selv. Uten innvendinger fra meg, ordnet de ekteskap med en mann på tjuesju år, Halvard, som bodde i Trondheim sammen med sin pleietrengende bestemor.
Etter bryllupet flyttet jeg inn hos dem, og hverdagen min forble like tung forskjellen var bare at jeg nå hadde bestemor på Halvards side å stelle istedenfor søsknene mine. Halvard ble forsørgeren, men behandlet meg dårlig og kom stadig med stygge ord og anklager uten grunn. Etter et halvt år døde bestemoren hans, og vi ble bare oss to i leiligheten.
Etter hvert fikk jeg både en datter og en sønn. Datteren min var kjærlig og varm; sønnen min herjet dessverre ofte med meg på samme måte som faren. Midt oppi alt dette fant jeg trøst i et hobbyprosjekt jeg fikk øynene opp for via et TV-program nemlig å lage lys hjemme på eget kjøkken. Jeg bestemte meg for å gjøre det til en liten forretning, og brukte sparepengene mine på å kjøpe inn det som trengtes. Halvard hånte prosjektet mitt, men lysene ble etter hvert populære, og jeg begynte å tjene egne penger.
Årene gikk. Barna vokste opp. Datteren min fortsatte å vise omtanke, mens sønnen min la seg til farens hånlige holdninger. Lysbedriften min gikk stadig bedre, og jeg begynte å få litt penger på kontoen. En dag, da Halvard lo av meg fordi jeg hadde kjøpt meg et enkelt skjørt, gikk det endelig opp for meg hvor lei jeg var av hele situasjonen.
Barna våre var allerede rundt tretti, jeg var fortsatt ikke fylt femti, og jeg bestemte meg. Jeg tok med meg sparepengene mine, leide meg en leilighet i nabolaget, skilte meg fra Halvard og satset for fullt på bedriften min. Endelig skulle jeg få leve i fred og uten daglige, sårende anklager. Det lå ingen bitterhet bak avgjørelsen min bare en dyp lengsel etter et bedre og roligere liv.
Denne reisen lærte meg at selv etter mange år med vanskelige forhold og liten støtte kan man gripe fatt i eget liv og velge en ny vei mot trygghet og trivsel.
