Jeg har alltid trodd at ingenting i livet skjer uten grunn vi har alle ansvar for våre egne valg, og vi skylder oss selv alt. Valgene jeg har gjort tidligere former måten jeg lever på i dag. En gang tok jeg et veldig dårlig valg og bandt livet mitt til en mann jeg burde ha holdt meg unna. Jeg forelsket meg i Jakob og stolte på ham, til tross for at jeg visste godt at han var en skjørtejeger. Jeg klamret meg fast til håpet om at han ville forandre seg for min skyld. Men sannheten er at mennesker endrer seg sjelden selv da vår sønn, Ole, kom til verden, var Jakob fortsatt like opptatt av andre kvinner.
Etter hvert begynte jeg å få høre sladder om de mange nye forholdene til mannen min. Venner, naboer og til og med enkelte familiemedlemmer fortalte meg om det. Jeg følte meg såret og ydmyket, og jeg er ikke sikker på hva som gjorde mest vondt. Jeg levde med denne skammen i fem lange år. Til slutt valgte Jakob å flytte ut av leiligheten vår og overlot den til Ole, så han slapp å betale bidrag. Jeg endte opp med å leie et annet sted av ham for pengene jeg tjente, og flyttet inn med Ole og mamma, som trengte hjelp og omsorg.
Jeg har alltid forsøkt å gi Ole den beste oppveksten jeg kunne. Hver krone jeg fikk fra utleien brukte jeg på skole, klær og alt mulig annet. Jeg ønsket at han skulle ha det godt. Resten av pengene gikk til regninger, mat og medisiner til mamma. Jeg trodde at Ole, når han ble voksen, skulle forstå og verdsette alt jeg gjorde for ham. Men nå er jeg blitt 57 år, og kjemper mot diabetes. Hver dag må jeg følge med på blodsukkeret, og jeg gir meg selv insulin jevnlig for å klare meg.
Sykdommen har gjort det umulig for meg å jobbe, og hvem vil vel ansette en kvinne i min alder med diabetes? Den eneste inntekten jeg har er leien jeg får for leiligheten. Ole har nettopp blitt 31 og fortalte meg nylig at de som leier farens gamle leilighet må flytte ut, fordi han og kona ønsker å bo der selv. Da jeg sa at jeg ikke har noe sted å bo, svarte han bare at det er mitt problem.
Etter alle disse årene forstår jeg ikke hvordan jeg kan ha jobbet så hardt, men likevel sitter igjen uten sparepenger til pensjonen. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre nå… Jeg må kjøpe medisiner, mat og betale strømregninger. Hvordan kunne min egen sønn gjøre dette mot meg? Hvem tror han egentlig han er?
Jeg har lært, om enn sent, at man ikke kan forvente takknemlighet, selv ikke fra sine nærmeste. Egne valg følger en hele livet, og det er bare én person som kan passe på at jeg har det jeg trenger meg selv.
