Jeg vokste opp alene med datteren min, etter at moren hennes altfor tidlig gikk bort. Det eneste jeg tenkte på var å oppdra henne til å bli et ordentlig menneske. Jeg jobbet hardt og gjorde alt jeg kunne for å gi henne det hun trengte, og sparte ikke på noe for å gjøre livet hennes litt lettere. Likevel hadde ikke datteren min det enkelt, og hun bar sorgen over å ha mistet moren sin tidlig.
Hun fikk ofte høre det fra andre barn på skolen i Oslo. De ertet henne, og hun ble både lei seg og usikker. Jeg prøvde alltid å trøste henne, og fortalte henne at livet ikke alltid går som planlagt, og at det noen ganger byr på uforutsigbare utfordringer. Min kjærlighet til henne var stor, og i slike stunder viste jeg det tydelig.
Favorittfeiringen hennes gjennom året var alltid nyttårsaften. Hun gledet seg i ukesvis, og drømte om at alle ønskene hennes skulle gå i oppfyllelse. Skolen pleide å gi gaver til barna i anledning denne høytiden, og elevene kledde seg i flotte kostymer og nyttårskjoler. Pengene strakk ikke alltid til, men jeg gjorde alt for at datteren min skulle føle seg spesiell denne dagen. En gang sparte jeg opp nok til å kjøpe henne en kjole hun drømte om, og på festen snudde alle seg etter henne, for hun så virkelig fantastisk ut. Hun strålte av glede, og takket meg om og om igjen.
Etter hvert vokste hun opp. Etter videregående reiste hun til Bergen for å studere på universitetet. Hun hadde alltid vært dyktig og målbevisst, så alt gikk slik hun hadde håpet. Livet i den store byen forandret henne hun fikk sansen for penger og begynte å tenke mer materialistisk. Hun innledet forhold til menn som likte å bruke penger på henne fine restauranter, dyre gaver.
Da hun ble gravid, planla hun å gifte seg. Hun var overlykkelig, for forloveden hennes var en velstående mann. Men hun tenkte ikke på å invitere meg eller resten av familien til bryllupet. I stedet sendte hun meg en melding, der hun ba meg holde meg unna. Hun skrev at bryllupet kun var for folk med status og penger og hun mente at jeg ikke passet inn.
Den beskjeden traff meg hardt. I alle år hadde jeg brukt alt jeg hadde på datteren min, hjulpet henne og støttet henne uansett. Fortjente jeg virkelig å bli behandlet slik? Etter lang tids grublerier, bestemte jeg meg likevel for å dra til Bergen.
Da gjestene skulle gratuleres, gikk jeg bort til datteren min, gav henne en liten bukett blomster, kysset henne på kinnet og ønsket henne lykke til. Deretter snudde jeg og gikk ut. Datteren min ble helt stiv. Hun kjente skammen komme over seg og forstod straks hvor urimelig hun hadde vært mot meg den kjæreste og nærmeste personen i livet hennes.
Hun løp etter meg og gråt. Hun ba om tilgivelse og lovet at hun aldri skulle gjøre noe så hjerteløst igjen.
